Ansvar etter gruppelivsforsikring

15.09.2005, HR-2005-01471-A, (sak nr. 2005/7), sivil sak, anke
avtaleloven § 36
Vesta Forsikring AS (advokat Knut Langfeldt) mot A (advokat Johan Henrik Frøstrup)

Rt-2005-1112

Øie, Skoghøy, Rieber-Mohn, Bruzelius, Coward

Samboeren til A, B, var omfattet av en gruppelivsforsikring som arbeidsgiveren hadde tegnet hos Vesta Forsikring AS. B fikk kreft og ble uførepensjonert. Samtidig opphørte gruppelivsforsikringen med virkning to måneder etter at arbeidsforholdet opphørte, dvs. 1. oktober 2002. B hadde rett til å tegne såkalt fortsettelsesforsikring innen seks måneder etter at forsikringen opphørte. Arbeidsgiveren sendte et brev til B hvor han ble underrettet om denne retten. Da var B så syk at han var ute av stand til å ivareta sine interesser. Han døde 11. oktober 2002 uten å ha tegnet fortsettelsesforsikring.

Hovedspørsmålet i saken var om forsikringsavtalens bestemmelser om opphør av forsikringen måtte lempes i medhold av avtaleloven § 36. Dels var det spørsmål om § 36 i det hele tatt kom til anvendelse, dels om vilkårene for lemping eventuelt var oppfylt. Forsikringsvilkårene inneholdt ingen bestemmelser om opphør av forsikringen eller om retten til fortsettelsesforsikring utover det som gikk frem av FAL §§ 19-6 og 19-7. Høyesteretts flertall fant likevel at avtaleloven § 36 i prinsippet kunne anvendes på avtalen. Det forhold at B da han døde, verken var forsikret etter gruppelivsavtalen eller en individuell avtale avskar heller ikke bruk av § 36.

Høyesteretts flertall så det slik at manglende dekning skyldes opphørsvilkårene i den gamle avtalen og ikke det forhold at det ikke var inngått en ny avtale, men tilføyde at de aktuelle avtalevilkår lå i ytterkanten av området for § 36. Det var ubestridt at B, til tross for at han var alvorlig syk, ville ha fått tegnet individuell forsikring dersom han hadde bedt om det, men at han var fysisk og psykisk ute av stand til å foreta seg noe. I Bs situasjon var det all grunn til å tegne fortsettelsesforsikring.

Høyesteretts flertall hadde derfor full forståelse for at det var vanskelig for samboeren hans å godta at gruppelivsforsikringen opphørte bare elleve dager før B døde. Flertallet fant likevel ikke at vilkårene for lemping var oppfylt. Det forhold at de aktuelle avtalevilkår lå i ytterkanten av virkeområdet for § 36, talte mot lemping. Lovbestemmelsene som avtalevilkårene bygget på, var dessuten blitt til etter et grundig lovarbeid hvor hensynet til de ulike parters interesser var veid mot hverandre. Representanter for forsikringstakerne deltok både i lovutvalget som utredet reglene, og under høringen. Avtalevilkårene var videre i samsvar med omfattende kontraktspraksis på området. Høyesteretts flertall la også vekt på blant annet innrettelseshensyn og behovet for forutberegnelighet.

Én dommer kom til at da B ikke var i stand til å reagere på meldingen om rett til å tegne fortsettelsesforsikring, og både forsikringsselskapet og arbeidsgiveren som selskapets representant var kjent med Bs sykdom, kunne selskapets varslingsplikt etter FAL § 19-7 første ledd tredje punktum ikke anses oppfylt ved skriftlig melding. For at varslingsplikten skulle anses oppfylt, måtte selskapet ha fulgt opp saken overfor B og forvisset seg om hvorvidt han ville tegne fortsettelsesforsikring. Når dette ikke var blitt gjort, måtte selskapet hefte som om fortsettelsesforsikring var blitt tegnet, da dette sannsynligvis ville ha skjedd dersom B var blitt varslet på forsvarlig måte.

Flertallet mente at det ikke var prosessuell adgang til å ta stilling til dette spørsmålet.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen