Anvendelse av straffeloven § 61 om gjentakelsesstraff - spørsmål om deldom.

21.09.2005, HR-2005-01503-A, (sak nr. 2005/445), straffesak, anke
Straffeloven § 61 om gjentakelsesstraff
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Hilde Stoltenberg) mot A (advokat Frode Sulland)

Rt-2005-1186

Matningsdal, Oftedal Broch, Støle, Tjomsland og Aasland

A var dømt for ellevte gang. Samtlige saker omfatter vold, og i 1983 ble han idømt fengsel i ni år og sikring i fem år for drap. Siden tusenårsskiftet er dette hans femte dom for vold. Dommen omfatter to legemsbeskadigelser sammenholdt med straffeloven § 232, to legemsfornærmelser, hvorav den ene sammenholdt med straffeloven § 232, én trusselfremsettelse, ett skadeverk samt én overtredelse av løsgjengerloven § 17. Handlingene omfattes også av endringen av straffeloven § 62 i januar 2003, som tok sikte på å redusere "kvantumsrabatten" ved konkurrens. Uten endringen av straffeloven § 61 i juli 2003 ville straffen ha utgjort omkring fengsel i ett år og tre måneder.

Sammenholdt med forarbeidene forstod Høyesterett lovendringen slik at den for blant annet personer som dømmes for gjentatte voldsforbrytelser, innebærer at straffskjerpingen som normalordning hovedsakelig skal gi seg utslag i at det utmåles en betinget straff i tillegg til den straffen som ellers ville ha blitt utmålt. Normalordningen skal altså være deldom. Samtidig uttales det at forarbeidene sett under ett ikke kan forstås slik at straffen ikke i sin helhet kan gjøres ubetinget selv om forbrytelsene ikke er så alvorlige at straffen av den grunn må bli det. Høyesteretts flertall - tre dommere - kom til at normalordningen burde følges i denne saken, og satte straffen til fengsel i to år, hvorav seks måneder ble gjort betinget med en prøvetid på tre år. Når man, som i denne saken, stod overfor en person som befant seg i kjerneområdet for lovendringen, skulle det mye til for å fravike den forutsatte normalordningen.

Hensynet til en planlagt behandling av domfelte for nylig påvist ADHD var ikke tilstrekkelig til å fravike det utgangspunktet som var anvist i lovens forarbeider. Det var opplyst at domfelte ikke tok sikte på å søke om prøveløslatelse, og selv om han hadde krav på et varetektsfradrag på 379 dager, ville man ha nærmere et halvt år til å arbeide videre med det planlagte opplegget.

Lagmannsretten hadde blant annet lagt vekt på skepsis med hensyn til hva man kunne oppnå ved deldom - ikke minst ved at gjentakelsesfaren var stor. Til dette ble det bemerket at overfor den gruppen lovovertredere som endringen tar sikte på, vil det nok generelt være grunnlag for slik skepsis. Men dette må lovgiveren ha vært klar over, og likevel forutsatt at deldom skal anvendes som en normalordning. Lovvedtaket var begrunnet i at deldom generelt sett ble ansett å ha en individualpreventiv virkning i disse sakene.

Etter en konkret vurdering kunne førstvoterende dessuten vanskelig se at en deldom ikke vil kunne ha en positiv virkning. For domfelte, som nå tar sikte på å få gjennomført behandling for sine problemer, og som det var skaffet egen bolig til, var det vanskelig å forstå at en betinget del ikke ville kunne ha en positiv effekt på motivasjonen til å avstå fra nye straffbare handlinger. Mindretallet voterte for at straffen ble satt til fengsel i ett år og ni måneder. Det ble lagt stor vekt på det hjelpetilbudet som nå forelå.

Det forutsetter rusfrihet og en tett oppfølgning, og vil best kunne iverksettes under et fengselsopphold.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen