Overtredelse av regnskapsloven - spørsmål om dobbeltforfølgning.

18.10.2005, HR-2005-01636-A, (sak nr. 2005/365), straffesak, anke
EMK protokoll 7 artikkel 4 nr. 1
A (advokat Trond Dyvik) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst. førstestatsadvokat Morten Holmboe)

Rt-2005-1179

Øie, Stabel, Matningsdal, Bruzelius og Oftedal Broch

Saken gjaldt overtredelse av regnskapsloven, særlig spørsmålet om ilagt forsinkelsesgebyr er til hinder for etterfølgende straffesak, jf. forbudet mot dobbeltforfølgning i EMK protokoll 7 artikkel 4 nr. 1. A var styreleder og daglig leder i selskapet --- i X AS. Selskapet sendte ikke regnskapsdokumenter til Regnskapsregisteret, og et forsinkelsesgebyr begynte å løpe. Etter at selskapet gikk konkurs betalte A gebyret, som da var på 15 720 kroner. A ble senere tiltalt etter regnskapsloven § 8-5 første ledd første straffalternativ, jf. § 8-2 første ledd for å ha unnlatt å sende inn regnskapene, og ble av Ytre Follo tingrett idømt en bot på 10 000 kroner for dette forholdet.

Høyesterett fant at domfellelsen ikke var i strid med forbudet mot dobbeltforfølgning. Gebyret var ilagt selskapet, mens straffedommen rettet seg mot A. A hadde imidlertid som styremedlem et subsidiært solidaransvar for gebyret etter regnskapsloven § 8-3 andre ledd. Det subsidiære ansvaret er ment som et middel overfor styremedlemmene for å fremtvinge oppfyllelse av plikten til å sende inn regnskapsdokumentene. Dermed måtte det i forhold til EMK protokoll 7 artikkel 4 nr. 1 legges til grunn at A både var ilagt forsinkelsesgebyr og straff etter regnskapsloven § 8-5.

Høyesterett fant imidlertid at forsinkelsesgebyret ikke var straff etter konvensjonen. Særlig formålet med gebyret talte klart imot å anse det som straff. Gebyret har tvangsmulktens typiske trekk: Formålet er å fremtvinge oppfyllelse av plikten til å sende inn regnskapsdokumentene. Gebyrets størrelse øker ettersom tiden går, slik at presset øker tilsvarende inntil dokumentene er sendt inn. Forsinkelsesgebyret er dermed av en annen karakter enn den typiske straff - det retter seg mot en handling i fremtiden, mens straffen retter seg mot en handling i fortiden.

Høyesterett var ikke enig med forsvareren i at gebyret måtte anses for å være pålagt etter at det straffbare forhold hadde opphørt.

Regnskapslovens system er at gebyret automatisk starter å løpe dersom regnskapsdokumentene ikke er sendt inn innen fristen, og at det opphører straks plikten er oppfylt. Også gebyrets størrelse følger av loven med forskrift, og beregningen skjer etter standardsatser. Når størrelsen på gebyret avhenger av hvor lang fristoverskridelsen er, må beregningen nødvendigvis skje i ettertid. Men det er ikke av den grunn naturlig å si at selve gebyret først er pålagt på dette senere tidspunktet. Heller ikke det forhold at gebyret ilegges automatisk i kraft av loven - og ikke etter et konkret vedtak - gjør at reaksjonen får preg av straff.

Høyesterett fant videre at forholdet skulle ha vært subsumert under forseelsesbestemmelsen i regnskapsloven § 8-5 andre ledd første punktum og ikke etter første ledd. Den fastsatte straff ble likevel ansett som passende.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen