Straffutmåling for grov narkotikaforbrytelse - kan rehabiliteringshensyn begrunne samfunnsstraff.

20.10.2005, HR-2005-01651-A, (sak nr. 2005/800), straffesak, anke
Straffeloven § 162
A (advokat Berit Reiss-Anderssen) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Petter Mandt)

Rt-2005-1312

Kaasen, Stabel, Rieber-Mohn, Utgård og justitiarius Schei

Tingretten hadde dømt A til fengsel i to år og fem måneder, hvorav ett år ubetinget, for en grov og fire simple narkotikaforbrytelser og to utbyttehelerier begått i en periode på ett år. Lagmannsretten forkastet en anke om å få dommen omgjort til samfunnstjeneste. A var tidligere domfelt i alt 8 ganger for - i det alt vesentlige - narkotikarelatert kriminalitet, og har tilbrakt flere år i fengsel. Hun er nå 46 år gammel, og har vært rusmisbruker i mer enn 30 år. Siden hun var 15 år gammel har hun i flere perioder vært ved behandlingsinstitusjoner.

Samfunnsstraff er utelukket ved forbrytelser som kan medføre mer enn seks års fengsel, slik tilfellet er her. A hadde imidlertid avgitt uforbeholden tilståelse, og Høyesterett har tidligere fastslått at samfunnsstraff da likevel kan brukes, jf. straffeloven § 59. Skulle samfunnsstraff anvendes i denne saken, måtte det begrunnes i rehabiliteringshensyn.

Høyesterett la til grunn at vilkåret da er at det foreligger en reell og lovende rehabiliteringssituasjon, som klart og sterkt tilsier at fengselsstraff ikke bør brukes. A hadde i vel to og et halvt år vært tilknyttet forskjellige enheter ved ---, og i vel et halvt år vært ansatt som ekstravakt i nær 100% stilling i kommunens hjemmetjeneste. Personundersøkerens anbefaling før lagmannsrettens behandling var å støtte henne i arbeidet med å bli kvitt sine rusproblemer; ved sitt pågangsmot var hun kommet et godt stykke på vei til å bli rusfri.

Etter lagmannsrettens dom opphørte imidlertid både arbeidsforholdet og tilknytningen til ---, sistnevnte fordi det ikke var mer de kunne gjøre for henne. På tross av As omfattende og gjentatte initiativ til å komme ut av en fortvilt livssituasjon, kom Høyesterett til at bestrebelsene ikke hadde den fasthet og progresjon som må være vilkåret for å fastslå en reell og lovende rehabiliteringssituasjon. Heller ikke den rehabilitering A hadde oppnådd i løpet av de siste par år, sto i dag i en slik stilling at soning ville virke ødeleggende. Det ble også lagt vekt på at A var domfelt for befatning med narkotika i mengder som langt oversteg hennes eget brukerbehov.

Det var derfor ikke grunnlag for samfunnsstraff, og anken ble forkastet.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen