Begjæring om gjenopptakelse av straffesak (incest).

12.12.2005, HR-2005-01932-A. (sak nr. 2005/594), straffesak, KJÆREMÅL
Straffeprosessloven § 391 nr. 3, straffeprosessloven § 392 annet ledd
A (advokat Erling O. Lyngtveit) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Pål S. Berg)

Rt-2005-1665

Kaasen, Støle, Coward, Oftedal Broch og Tjomsland

A ble i 1988 dømt til to års fengsel for utuktig omgang med et ca. tre år gammelt barnebarn. Domfellelsen bygget bl.a. på sakkyndige legeerklæringer om skader på barnets jomfruhinne og ytre kjønnslepper, og sakkyndige erklæringer fra psykologer om barnets utsagn og opptreden i tiden etter overgrepet skulle ha funnet sted. De sakkyndige uttalte seg også om funnenes sammenheng med overgrep.

A begjærte i 2000 saken gjenopptatt. I tilknytning til begjæringen ble det innhentet en ny sakkyndig legeerklæring, som konkluderte at de påviste medisinske funn "oppfattes i dag som uspesifikke, dvs. at de kan ha mange forskjellige forklaringer". Nye erklæringer kastet også tvil over tidligere psykologerklæringer. Lagmannsretten tok ikke gjenopptagelsesbegjæringen til følge, og kjæremål ble forkastet av Høyesteretts kjæremålsutvalg. A begjærte på ny saken gjenopptatt i 2003. For lagmannsretten ble det avgitt forklaring fra alle de tidligere involverte medisinsk sakkyndige, samt fra to av psykologene. Lagmannsretten tok ikke begjæringen til følge. Domfeltes kjæremål ble besluttet overført til Høyesterett og behandlet etter reglene for ankesaker. Etter en omfattende gjennomgang av de foreliggende sakkyndige uttalelser, kom Høyesterett til at det forelå en faglige revurdering av hvordan funnene riktig skal tolkes, og at revurderingen måtte anses som en ny omstendighet eller et nytt bevis i forhold til straffeprosessloven § 391 nr. 3. Høyesterett kom imidlertid til at dette ikke "synes egnet" til å føre til frifinnelse, og at vilkårene for gjenopptagelse etter § 391 nr. 3 derfor likevel ikke var til stede. For denne vurderingen var det vesentlig at de sakkyndige hadde kommentert hverandres erklæringer i lagmannsretten, og at retten på dette grunnlag fant at det ikke lenger var tvil om forståelsen av erklæringene og at det ikke forelå forhold som syntes egnet til å føre til frifinnelse. I mangel av slik bevisumiddelbarhet var saken reelt sett dårligere opplyst for Høyesterett. Heller ikke straffeprosessloven § 392 annet ledd ga grunnlag for gjenopptagelse. De forhold som kunne tilsi ny prøvelse, var alle allerede vurdert av den dømmende rett eller underkastet den nevnte bevisumiddelbarhet under lagmannsrettens prøvelse av begjæringen.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen