Skatterettslig bedømmelse av vederlag for enkeltmannsforetak

Høyesteretts dom 09.10.2008, HR-2008-01748-A, (sak nr. 2008/690), sivil sak, anke over dom
Kjell Olav Skogli mfl. (advokat Jan Syversen) mot Staten v/Skatt øst (advokat Anne Cathrine Haug)

Dommere: Bårdsen, Indreberg, Stabel, Øie, Matningsdal

Skattesak, gyldighet av ligning. Saken gjaldt skatterettslig bedømmelse av vederlag for et enkeltmannsforetak, der selger tok ansettelse hos kjøper etter overdragelsen. Hovedspørsmålet var om deler av vederlaget – av skattyter oppgitt som forretningsverdi – måtte bedømmes som forskuddsbetaling av lønn til selgeren.

Etter 30 års drift solgte Kjell Olav Skogli sitt enkeltmannsforetak Malermester Kjell Olav Skogli, som var uten ansatte, til Alvdal Bygg AS. Kjøpesummen ble avtalt til 2 millioner kroner, hvorav 1,6 millioner kroner gjaldt forretningsverdi – ”goodwill”. Det var en forutsetning at Skogli tok ansettelse hos Alvdal Bygg AS, og det var på det rene at betydelige deler av forretningsverdien på kjøpers hånd var knyttet til Skoglis fortsatte virke i virksomheten. Overligningsnemnda var kommet til at 1,3 millioner kroner av vederlaget måtte omklassifiseres til arbeidsvederlag, og derfor beskattes som fordel vunnet ved arbeid.

Tingretten hadde opphevet ligningen. Lagmannsretten kom til at det ikke heftet feil ved det rettslige eller faktiske grunnlaget for overligningsnemndas vedtak, og at det heller ikke forelå myndighetsmisbruk for så vidt gjaldt den konkrete skjønnsutøvelsen i forbindelse med omklassifiseringen.

Høyesterett forkastet skattyternes anker. Under henvisning til Paulsen- og Alst-dommene (henholdsvis Rt. 2000 side 772 og Rt. 2001 side 640) ble det lagt til grunn at såkalt ”personavhengig forretningsverdi” måtte holdes utenfor ved fastsettelsen av den skattemessige forretningsverdien. De to nevnte dommene gjaldt overdragelsen mellom avhengige parter. Men løsningen måtte bli den samme ved overdragelse mellom uavhengige parter, parter som i denne saken dessuten hadde en klar felles interesse i at en størst mulig del av vederlaget ble bedømt som virksomhetsrelatert. Den konkrete skjønnsutøvelsen i forbindelse med omklassifiseringen var vel overveid og tilstrekkelig begrunnet, og kunne ikke settes til side som vilkårlig eller sterkt urimelig.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen