Spørsmål om hvilket krav til bevisets styrke som gjelder for ileggelse av tilleggsskatt

Høyesteretts dom, 29.10.2008, HR-2008-01861-S, (sak nr. 2008/880), sivil sak, anke over dom
Ligningsloven § 10-2 sammenholdt med § 10-4
Petter Sørum (advokat Terje Hoffmann) mot Staten v/Skatt øst (advokat Anders Blakstvedt)

Dommere: Bruzelius, Endresen, Utgård, Stabel, Gussgard, Flock, Tjomsland, Stang Lund, Matningsdal, Skoghøy, Schei

Saken gjaldt spørsmålet om hvilket krav til bevisets styrke som gjelder for ileggelse av tilleggsskatt, jf. ligningsloven § 10-2 sammenholdt med § 10-4.

Petter Sørum var av ligningsmyndighetene blitt ilagt tilleggsskatt med 60 %. Han brakte gyldigheten av vedtaket inn for domstolene, som ble opprettholdt av tingretten, men satt ned til 30 % av lagmannsretten. Både i tingretten og lagmannsretten hadde Sørum anført at det blitt stilt krav utover sannsynlighetsovervekt for å ilegge tilleggsskatt. Begge instanser la imidlertid til grunn at det var det alminnelige sannsynlighetskravet som gjaldt.

I anken til Høyesterett ble anført at et sterkere beviskrav enn det sivilprosessuelle fulgte av Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 6 nr. 2 – uskyldspresumsjonen og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 nr. 2. I et senere prosesskrift ble anført at et sterkere beviskrav allerede fulgte av ligningsloven § 10-2 første ledd.

Høyesterett, som behandlet saken i storkammer, opphevet lagmannsrettens avgjørelse. Et flertall på sju mente at beviskravet for å ilegge ordinær tilleggsskatt er klar sannsynlighetsovervekt. Et flertall på seks dommere kom videre til at Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 6 nr. 2 inneholder krav til bevisets styrke i saker som er straff etter konvensjonens artikkel 6.

Flertallet viser til at i skattelovene av 1911 var det opprinnelig en direkte kobling mellom straffansvar og vilkårene for ileggelse av tilleggsskatt. Denne direkte koblingen ble opphevd i 1950, men forarbeidene til lovendringen inneholder ikke noe om at man tok sikte på å endre kravet til bevisets styrke. Uttalelser i forarbeidene til ligningsloven av 1980 viser at ligningskontorene fremdeles oppfattet beviskravet som sterkt. Selv om ligningsloven slik den ble vedtatt i 1980, nok hadde tatt sikte på å gjøre det enklere å ilegge tilleggsskatt, ble 1980-lovens løsning ikke iverksatt før etter en lovendring i 1986. Denne gikk ut på at ligningsmyndighetene fremdeles skulle kunne ilegge tilleggsskatt ved grov uaktsomhet og forsett. Flertallet kunne ikke se at lovgiver i forarbeidene hadde innført det alminnelige sivilprosessuelle beviskravet.

Tilleggsskatt er straff etter EMK artikkel 6. Spørsmålet om uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 inneholder et beviskrav ble behandlet av Høyesterett i Rt. 2007 side 1217, hvor spørsmålet var blitt avgjort med tre mot to stemmer. Høyesteretts flertall sluttet seg – etter å ha gjennomgått rettskildematerialet på nytt – i det alt vesentlige til standpunktene i denne tidligere avgjørelsen.

Fire dommere fant at gjeldende beviskrav for fastleggelse av de objektive vilkår for bruk av tilleggsskatt, siden 1950 har vært alminnelig sannsynlighetsovervekt. Ligningsloven klargjorde dette ytterligere. Mindretallet vektla ordlyd og forarbeider annerledes enn flertallet, og viste blant annet til at det foreligger en omfattende underrettspraksis som bygger på at beviskravet er det samme for tilleggsskatt som for ordinær etterligning. Da Eidsivating lagmannsrett i 1995 bygget sin avgjørelse nettopp på at alminnelig sannsynlighetsovervekt var tilstrekkelig, ble anken til Høyesterett nektet fremmet med den begrunnelse at det var klart at anken ikke kunne føre frem.

Mindretallet mente at det eventuelt måtte være en lovgiveroppgave å endre den etablerte rettstilstand.

Fem dommere fant at det ikke fulgte av EMK artikkel 6 nr. 2 at det må stilles et strengere krav enn alminnelig sannsynlighetsovervekt. Disse dommere bygget på at det ikke følger et operasjonelt beviskrav av ordlyden i bestemmelsen, og at det heller ikke fulgte en slik regel av den praksis som flertallet bygget på. Det ble vist til at EMD har godtatt bruk av presumpsjoner, eller omvendt bevisbyrde, og at det da må antas at det også  vil være akseptabelt å la den som påtaler forholdet beholde bevisbyrden, men da slik at alminnelig sannsynlighetsovervekt vil være tilstrekkelig. Mindretallet pekte på at EMD ikke i noen avgjørelse har tilsidesatt et slikt nasjonalt fastsatt krav til alminnelig sannsynlighetsovervekt som stridende mot EMK, og at det heller ikke foreligger opplysninger om at dette har forekommet i nasjonal rett i noe land som er tilsluttet konvensjonen. Endelig viste mindretallet til uttalelsen i plenumssaken i Rt. 2005 side 833 om at norske domstoler bør vise en viss tilbakeholdenhet når det er uklart om de norske regler vil være i strid med EMK.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen