Tvist om gyldigheten av pålegg om fjerning av en port

Høyesteretts dom 04.06.2008, HR-2008-00981-A, (sak nr. 2008/71), sivil sak, anke
Friluftsloven § 40 jf. § 13
Erik P. Collett mfl. (advokat Helge Skaaraas) mot staten v/Miljøverndepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Espen Bjerkvoll)

Dommere: Endresen, Tjomsland, Stabel, Indreberg, Lund

Saken gjaldt tvist om gyldigheten av pålegg om fjerning av en port ved hovedatkomsten til en større fritidseiendom i Larvik kommune. Det omtvistede vedtak var truffet av Fylkesmannen i Vestfold i medhold av friluftsloven § 40 jf. § 13.

På eiendommen har grunneier tre hytter som disponeres av forskjellige medlemmer av familien. Fra porten og ned mellom to av hyttene går det en sti som fører frem til en strand og en odde av stor interesse for friluftslivet. Avstanden mellom de to hyttene er 50–60 meter. Det sentrale spørsmål i saken var om arealet mellom de to hyttene skulle anses å være innmark med den følge at ferdsel for offentligheten var avskåret, eller om det måtte anses å løpe en utmarkskorridor mellom eiendommene.

Grensen mellom innmark og utmark er fastsatt i friluftsloven § 1a. Høyesterett drøftet først om det aktuelle arealet kunne anses som hustomt. Det ble lagt til grunn at det i denne relasjon ikke var rom for en bred interesseavveining, men at spørsmålet måtte avgjøres på grunnlag av objektive forhold med tilknytning til eiendommen.

Høyesteretts flertall fant at eiendommens arrondering og hyttenes plassering i forhold til hverandre kunne tilsi at arealet måtte anses som hustomt for de to hyttene. Arealet er ikke mer enn ca. 2 dekar, og det utgjør det vesentligste av bruksarealet rundt hyttene. Flertallet fant det ikke nødvendig å ta stilling til dette, da området måtte anses som innmark etter alternativet  ”liknende område hvor allmennhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker”. Også i forhold til dette alternativet vil de forhold som taler for å anse arealet som ”hustomt” ha relevans, og i relasjon til dette alternativet var det dessuten andre momenter av vekt som måtte inngå i vurderingen.

Allmennheten er allerede sikret god atkomst til de utenforliggende arealer ved to stier som grunneier har opparbeidet over eiendommen, og behovet for en tredje atkomst er i hvert fall ikke betydelig. Lagmannsretten fant etter befaring at atkomsten totalt sett bare ville bli marginalt forbedret ved også å åpne stien mellom hyttene. Grunneierne hadde dessuten i en periode på 20 år en avtale med kommunen om allmennhetens bruk av området. Avtalen forutsatte at blant annet det aktuelle areal var til grunneiers eksklusive bruk. Avtalen kunne i seg selv ikke begrense allmennhetens rett, men flertallet fant at avtalen hadde bidradd til ikke bare å festne grunneiers opplevelse av arealet som innmark, men også hadde underbygget den faktiske fellesbruk av arealet. Dette ble ansett relevant ved vurderingen av om allmennhetens bruk av stien forbi hyttene ville være utilbørlig. Samlet sett fant flertallet at arealet mellom hyttene har et slikt preg og en slik utnyttelse at allmennhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for grunneierne. Fylkesmannens vedtak ble følgelig funnet ugyldig.

Mindretallet, dommer Tjomsland, fant at arealet ikke kunne anses som hustomt, og at det heller ikke kunne anses som et lignende areal. Ved vurderingen av det sistnevnte alternativ, la mindretallet til grunn at de alternative atkomster var betydelig dårligere enn stien mellom hyttene, og at arealet da heller ikke på dette grunnlag kunne anses som innmark.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen