Lagdommers habilitet

Høyesteretts dom 04.11.2008, HR-2008-01912-A, (sak nr. 2008/1285), straffesak, anke over dom
Straffeloven § 229
A (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Erik Erland Holmen)

Dommere: Øie, Bårdsen, Coward, Tønder, Lund

Saken gjaldt habilitet og reiste spørsmål om to lagdommere som hadde behandlet kjæremål over avgjørelse om fortsatt fengsling, senere kunne delta under ankeforhandling i straffesak om samme forhold.

A var siktet, og senere tiltalt, for overtredelse av straffeloven § 229 tredje straffalternativ, jf. § 232 for under særdeles skjerpende omstendigheter å ha skadet en åtte måneder gammel gutt med døden til følge. Han ble fengslet ved Kristiansand tingretts kjennelse 28. september 2004, fengslingsfristen ble forlenget flere ganger, og flere av tingrettens kjennelser ble påkjært til lagmannsretten.

Ved Kristiansand tingretts dom 6. november 2006 ble A frifunnet. Etter anke fra påtalemyndigheten ble A ved Agder lagmannsretts dom 7. september 2007 dømt etter tiltalen til en straff av fengsel i syv år. Etter anke fra A opphevet Høyesterett lagmannsrettens dom med ankeforhandling fordi retten til fritt forsvarervalg hadde vært krenket under deler av ankeforhandlingen i lagmannsretten. Etter ny ankeforhandling i lagmannsretten ble A på nytt dømt etter tiltalen, denne gang til fengsel i seks år.

A anket over flere sider ved lagmannsrettens dom, men bare anke over saksbehandlingen – for så vidt gjaldt spørsmålet om to av lagdommerne som deltok under ankeforhandlingen, hadde vært inhabile – ble fremmet for Høyesterett.

Det var på det rene at to av fagdommerne som deltok under ankeforhandlingen i lagmannsretten, ved kjennelse av 13. januar 2005 også behandlet – og forkastet – As kjæremål over tingrettens kjennelse om fortsatt fengsling. Fengslingen ble begrunnet i bevisforspillelsesfare.

Høyesteretts flertall – dommerne Lund, Tønder og Bårdsen – fant at de to dommerne hadde vært inhabile, jf. domstolloven § 108. Etter deres syn hadde lagmannsretten i fengslingskjennelsen uttrykt seg så tydelig og sterkt om trekk ved den siktedes personlighet og hans forhold til vold at de ikke burde ha deltatt i den senere straffesaken.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen