Lovanvendelsen i ransbestemmelsen - vilkåret om uberettiget vinnings hensikt

Høyesteretts dom 04.09.2008, HR-2008-01520-A, (sak nr. 2008/971), straffesak, anke over dom
Straffeloven § 267
A og B (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemakta (førstestatsadvokat Lasse Qvigstad)

Dommere: Coward, Flock, Indreberg, Utgård, Gjølstad

De fire tiltalte hadde tatt seg inn hos den fornærmete, to hadde holdt ham fast, én hadde slått ham i ansiktet slik at nesebenet brakk, mens en annen lette etter verdisaker. De tok så med seg tre mobiltelefoner, en playstation og en lekerobot, i hensikt å få oppgjort gjeld som den fornærmete hadde til to av dem. Gjelden gjaldt lønn for arbeid utført uten arbeidstillatelse, og med forutsetning om at lønnen ikke skulle oppgis til skattemyndighetene.

Tingretten mente at vilkåret om uberettiget vinnings hensikt ikke var oppfylt, og frifant for ran, men dømte for legemsbeskadigelse under særdeles skjerpende omstendigheter – straffeloven § 229 jf. § 232. Påtalemyndigheten anket til lagmannsretten, der de tiltalte også ble dømt for ran.

To av de tiltalte anket til Høyesterett over lovanvendelsen og fikk medhold i  at vilkåret om uberettiget vinnings hensikt ikke var oppfylt. Domfellelsen for ran ble derfor opphevd for alle de fire tiltalte. Som tingretten og lagmannsretten mente Høyesterett at gjelden ikke kunne likestilles med narkotikagjeld, der rettspraksis har lagt til grunn at oppfyllelse innebærer en uberettiget vinning. I motsetning til lagmannsretten mente Høyesterett videre at det fulgte av rettspraksis og juridisk teori at heller ikke inndrivelsesmåten – at de tiltalte fikk oppgjør på et tidligere tidspunkt og på en måte som var enklere for dem enn ved vanlig tvangsinndrivelse – kunne innebære at vilkåret om uberettiget vinnings hensikt var oppfylt. Høyesterett uttalte at straffverdigheten her riktignok ikke skilte seg vesentlig fra straffverdigheten av et ran, men at det ikke ga tilstrekkelig grunn til å fravike en ganske fast oppfatning i rettspraksis og teori. Strafferammen for overtredelse av straffeloven § 229 jf. § 232, som de tiltalte uansett var dømt for, ga full adgang til å idømme like strenge straffer som dem lagmannsretten idømte når den også domfelte for ran.

Les avgjørelsen i sin helhet 

Til toppen