Spørsmål om konsesjon for finansieringstjenester

Høyesteretts dom 17.06.2008, HR-2008-01072-A, (sak nr. 2008/90), straffesak, anke
Verdipapirhandelloven § 14-3, § 7-1 første ledd, § 1-2 første ledd og § 2-9
A og X (advokat Christian Hausvik), B og Y (advokat Erling O. Lyngtveit) og C (advokat Frode Sulland) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Jostein Johannessen)

Dommere: Kaasen, Tønder, Tjomsland, Stang Lund, Lund

Forbud mot å benytte urimelige forretningsmetoder ved omsetning av finansielle instrumenter for egen regning.

A, C og B, samt selskapene X og Y, samvirket i halvannet år om å kjøpe og videreselge aksjer i fem til dels unoterte selskaper fra selskapenes gründere. Aksjene ble kjøpt til lav kurs og solgt videre til tredjepersoner med stor gevinst etter først å ha blitt overdratt flere ganger internt mellom de tre og selskapene med en kursøkning ved hver transaksjon. Den samlede gevinst på nærmere 14 millioner kroner ble således fordelt mellom de tre personene og de to selskapene ved hjelp av de interne transaksjonene. A utga i samme periode analysebladet ”ZZ”, der tre av de aktuelle selskapene ble positivt omtalt da han og de tre øvrige solgte aksjer i dem.

Lagmannsretten anså salgene til tredjeperson som en konsesjonspliktig investeringstjeneste, og idømte A, C og B fengsel fra 60 dager til 6 måneder – til dels betinget – samt inndragning av mellom 500 000 og 2 500 000 kroner for overtredelse av verdipapirhandelloven § 14-3 annet ledd nr. 1 jf. fjerde ledd jf. § 7-1 første ledd jf. § 1-2 første ledd nr. 2. For de samme forhold ble selskapene X og Y dømt til å tåle inndragning av vel 1 million kroner hver. De tiltalte ble frifunnet for overtredelse av verdipapirhandellovens forbud mot urimelige forretningsmetoder, jf. § 14-3 annet ledd nr. 6 jf. fjerde ledd jf. § 2-9.

De tiltalte anket over lovanvendelsen under skyldspørsmålet, subsidiært straffutmålingen og inndragningen, mens de to selskapene anket over inndragningen. Påtalemyndigheten motanket over lovanvendelsen ved frifinnelsen, og over straffutmålingen og inndragningen. Ankene ble i Høyesterett behandlet sammen med sak HR-2008-01073-A, (sak nr. 2008/512), som gjaldt tilsvarende forhold, men for et senere ledd i omsetningskjeden.

Høyesterett la til grunn at det sentrale vilkår for konsesjonsplikt etter verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd nr. 2 er at det ved egenhandel ytes en tjeneste overfor tredjeperson. Siden lagmannsretten ved domfellelsen ikke hadde tatt standpunkt til dette vilkåret, men hadde basert seg på en uriktig oppfatning av uttalelser i forarbeidene til verdipapirhandelloven, måtte denne del av dommen oppheves på grunn av uriktig lovforståelse.

Høyesterett la videre til grunn at det ikke er noe vilkår for straffbar overtredelse av verdipapirhandellovens forbud mot urimelige forretningsvilkår at det er årsakssammenheng mellom kjøpernes tap og informasjoner selger har gitt i strid med god forretningsskikk. Lagmannsrettens bestemmende mindretall syntes å ha bygget på en annen forståelse. Siden mindretallet heller ikke hadde vurdert de forhold flertallet mente begrunnet domfellelse i tilstrekkelig grad til å se om vilkårene i verdipapirhandelloven § 14-3 annet ledd nr. 6 jf. fjerde ledd jf. § 2-9 var riktig anvendt, måtte også denne del av dommen oppheves.

B var rettskraftig dømt for grovt trygdebedrageri, jf. straffeloven § 270 første ledd nr. 1 jf. annet ledd jf. § 271. For dette forholdet ble han idømt fengsel i 6 måneder, hvorav 135 dager betinget. Sosiale og familiære forhold ble ikke tillagt nevneverdig betydning. Derimot ble det tillagt vesentlig vekt at saken var blitt fire år gammel uten at det kunne tilskrives B.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen