Straffansvar for bygging av anleggsveg uten byggetillatelse

Høyesteretts dom 18.09.2008, HR-2008-01591-A, (sak nr. 2008/654), straffesak, anke over dom
Plan- og bygningsloven § 110
Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Hans Tore Høviskeland) mot A, B og X AS (advokat Egil Horstad)

Dommere: Bruzelius, Indreberg, Endresen, Oftedal Broch, Gjølstad

Saken gjaldt spørsmålet om straffansvar for bygging av midlertidig anleggsveg uten byggetillatelse, jf. plan- og bygningsloven § 110 første ledd nr. 2, særlig spørsmålet om tiltaket var søknadspliktig etter plan- og bygningsloven § 93 første ledd bokstav j, eller unntatt etter § 93 annet ledd, jf. § 85.

Politimesteren i Hordaland utferdiget 29. januar 2007 forelegg mot X AS, A og B for brudd på plan- og bygningsloven § 110 første ledd nr. 2, for henholdsvis å ha iverksatt/bestilt/utført søknadspliktig tiltak uten at det forelå nødvendig tillatelse etter plan- og bygningsloven § 93 første ledd bokstav j. Tiltaket innebar utfylling i strandsonen for en anleggsvei til et oppdrettsanlegg nedenfor Y kirke, Z.

Foreleggene ble ikke vedtatt, og saken ble oversendt tingretten som frifant de tiltalte under dissens fra fagdommeren. Flertallet la til grunn at tiltaket var et midlertidig tiltak etter plan- og bygningsloven § 85, jf. § 93 annet ledd første punktum, og derved unntatt fra søknadsplikten etter § 93 første ledd.

Påtalemyndigheten anket over lovanvendelsen til Gulating lagmannsrett, som forkastet anken. Lagmannsretten var enig med tingrettens flertall i at veganlegget falt inn under tiltak som ikke er søknadspliktige etter § 85 første ledd. Retten kom videre til at tiltaket var unntatt fra meldeplikt etter § 6 første ledd i forskriften om saksbehandling og kontroll i byggesaker.

Saken for Høyesterett gjaldt lovanvendelsen.

For at saksbehandlingsreglene i plan- og bygningsloven § 85 skal få anvendelse må de grunnleggende vilkårene som er angitt i paragrafens første ledd første punktum, være oppfylt. Blant annet må et tiltak ikke plasseres slik at det hindrer allmenn ferdsel eller friluftsliv eller på annen måte fører til vesentlige ulemper for omgivelsene.

Under henvisning til departementets uttalelser i lovproposisjonen kom Høyesterett til at henvisningen til ”vesentlige ulemper for omgivelsene” ikke kan tolkes snevert. I saken var veien blitt anlagt i et område som var automatisk fredet etter kulturminneloven. Etter Høyesteretts syn hadde lagmannsretten ikke tillagt denne omstendighet den vekt som forholdet skal ha etter lovgivningen, jf. plan- og bygningsloven § 2 første ledd sammenholdt med kulturminneloven § 3 første ledd.

Lagmannsrettens dom med hovedforhandling ble opphevet.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen