Spørsmål om forvaring for seksuelle overgrep mot barn

Høyesteretts dom 28.10.2008, HR-2008-01856-A, (sak nr. 2008/475), straffesak, anke over dom
A (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Jan Glent)

Dommere: Coward, Øie, Bårdsen, Tønder, Lund

Saken gjaldt straffutmålingen – særlig spørsmålet om forvaring – for en rekke grove seksuelle overgrep overfor barn og unge gutter i Thailand, og i forbindelse med det produksjon og innførsel mv. av barnepornografisk materiale. Dessuten var det spørsmål om hvem som skulle delta i lagmannsrettens behandling av et krav på oppreisningserstatning.

I tingretten var den tiltalte dømt til forvaring med en tidsramme på syv år og en minstetid på fire år og til å betale oppreisningserstatning på 60 000 kroner til det eneste av de misbrukte barna som var identifisert. Lagmannsretten forkastet hans anke over straffutmålingen og oppreisningserstatningen.

Høyesterett opphevet lagmannsrettens avgjørelse av oppreisningserstatningen fordi det var en feil at ikke de fire meddommerne hadde deltatt i avgjørelsen.

Den domfeltes anke over straffutmålingen ble forkastet under dissens 4–1. Flertallet tok utgangspunkt i at en alternativ fengselsstraff burde ligge omkring seks år. Vilkåret for forvaring etter straffeloven § 39 c nr. 1 om at lovbryteren har begått en alvorlig seksualforbrytelse, var utvilsomt oppfylt. Selv om den domfelte ikke var straffet tidligere, mente flertallet at også vilkåret om ”en nærliggende fare” for ny alvorlig forbrytelse som nevnt i bestemmelsen var oppfylt. Dommen gjaldt en rekke alvorlige forhold, og det var etter alt å dømme politiets pågripelse som gjorde at han ikke igjen var reist til Thailand for å begå nye overgrep mot barn. Det var en viss uenighet mellom de oppnevnte sakkyndige og Den rettsmedisinske kommisjon, men de syntes å være enige om at en fare for gjentakelse ikke var avverget i dag. Endelig mente flertallet at også grunnvilkåret om at en tidsbestemt straff  ”ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet”, var oppfylt, og viste blant annet til det sterke behovet for å verne barn mot slike overgrep som den domfelte hadde gjort seg skyldig i. Mindretallet (Lund) mente at en tidsbestemt fengselsstraff på fem år og seks måneder ga tilstrekkelig samfunnsvern. Mindretallet la vekt på at den domfelte ikke tidligere hadde begått alvorlige forbrytelser, og viste også til en økt erkjennelse av at psykiatrien har begrensete muligheter for å bedømme farlighet, især fremover i tid.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen