Frifunnet for straff - dømt til å betale erstatning

Høyesteretts dom 19.11.2009, HR-2009-02179-A, (sak nr. 2009/909), sivil sak, anke over dom

A (advokat Anne Kristine Bohinen) mot B (advokat Jonny Sveen)

Dommere: Øie, Indreberg, Matheson, Webster, Gjølstad

Saken gjaldt anke over en lagmannsrettsdom hvor den tiltalte i en straffesak – etter å ha blitt frifunnet for straff – ble dømt til å betale erstatning til den fornærmede. Hovedspørsmålet var om lagmannsretten ved pådømmelsen av erstatningskravet hadde krenket uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 2.

A var satt under tiltale for voldtekt ved samleie eller annen seksuell omgang likestilt med samleie av B (senere B), jf. straffeloven § 192 første ledd bokstav a og andre ledd bokstav a, jf. § 206 andre punktum. Av tingretten ble han dømt etter tiltalen og pålagt å betale 100 000 kroner i oppreisningserstatning til den fornærmede. Lagmannsretten frifant ham for straffekravet, men opprettholdt idømmelsen av oppreisningserstatningen.

A anket til Høyesterett over saksbehandlingen. Han anførte at tvistelovens krav til domsgrunner ikke var oppfylt. Dette førte ikke frem. Videre anførte han at lagmannsrettens domsgrunner var utformet i strid med uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2.

Det springende punkt i saken for lagmannsretten hadde vært hva som objektivt sett hadde foregått mellom de to parter den aktuelle natten. De hadde avgitt svært forskjellige forklaringer. Lagmannsretten ga i sin begrunnelse for bevisvurderingen ved erstatningsspørsmålet uten forbehold uttrykk for at Bs forklaring var troverdig. Deretter gjorde lagmannsretten detaljert rede for andre bevis som underbygget at Bs forklaring var riktig. Omtalen av de fleste av bevisene ble avsluttet med en delkonklusjon – enten om at beviset synes ”mindre forenlig” med As forklaring, eller at det støtter Bs forklaring. Bevis som kunne støtte As forklaring, ble ikke omtalt.

Når domsgrunnene ble lest under ett, hadde lagmannsretten etter Høyesteretts oppfatning skapt en slik tvil om hvorvidt frifinnelsen for straff var riktig at uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 var krenket. Høyesteretts konstatering av at det hadde skjedd en menneskerettskrenkelse, ble imidlertid ansett som tilstrekkelig reparasjon – ”remedy” etter EMK artikkel 13. Høyesterett anså det derfor ikke nødvendig å oppheve lagmannsrettens dom. Anken ble forkastet.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen