Den særlige vernetingsbestemmelse

Høyesteretts kjennelse 21.12.2010, HR-2010-02192-A, (sak nr. 2010/1380), sivil sak, anke over kjennelse

A (advokat Håkon Elvenes) mot staten v/Utlendingsnemnda (Regjeringsadvokaten v/advokat Tolle Stabell)

Dommere: Endresen, Noer, Falkanger, Bruzelius, Gjølstad

Saken gjaldt om den særlige vernetingsbestemmelse i utlendingsloven § 79 tredje ledd må settes til side som stridende mot Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artiklene 6 og 14 eller FN’s konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artiklene 26 og 14.

Etter vedtakelsen av tvisteloven er hovedregelen at private parter kan saksøke staten ved eget alminnelig verneting. Lovendringen ble begrunnet med et ønske om å styrke privatpersoners stilling i forhold til det offentlige. Før tvisteloven trådte i kraft, ble det imidlertid vedtatt en særlig vernetingsbestemmelse for utlendingssaker, jf. utlendingsloven § 79 tredje ledd. Disse sakene må fortsatt anlegges ved Oslo tingrett. De hensyn som begrunnet endringen i tvisteloven har også tyngde i utlendingssakene, men lovgiver fant at andre hensyn nødvendiggjorde en særregel for disse sakene. Det er i forarbeidene blant annet vist til at internasjonale rettskilder spiller en større rolle enn vanlig og at erfaring med sakstypen og fordelen ved et større fagmiljø som har kjennskap til sakenes problemstillinger er viktig. Det vises i denne sammenheng til hensynet til likebehandling og rettssikkerhet. Det fremheves også at det er viktig av hensyn til avvikling av fremmedsakene ellers at ikke ressursene i UDI, UNE og hos Regjeringsadvokaten i unødvendig stor grad beslaglegges av rettssakene.

Den ankende part gjorde blant annet gjeldende at den særlige vernetingsbestemmelsen ikke er legitimt begrunnet, og at hensynene under ingen omstendighet har tilstrekkelig vekt. Det ble vist til at en rekke høringsinstanser uttalte seg kritisk til lovforslaget. Det ble videre vist til at ordningen fører til at en særlig vanskeligstilt gruppe påføres merkostnader ved bruk av advokat og til alle de ulemper som følger med å ikke kunne anlegge sak på eget hjemsted.

Høyesterett fant at det følger av sikker praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen at EMK artikkel 6 ikke får anvendelse i utvisningssaker. Spørsmålet var om det å ha en særlig vernetingsbestemmelse kunne anses å være i strid med diskrimineringsforbudet i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 26.

I forhold til artikkel 26 stilte Høyesterett spørsmål ved om utlendingsloven kunne sies å innebære forskjellsbehandling og ved om det var påberopt noe relevant diskrimineringsgrunnlag, men tok ikke stilling til disse spørsmålene. Det ble under enhver omstendighet ansett klart at de hensyn som hadde begrunnet særregelen var legitime, og at konsekvensen for den enkelte saksøker ikke var uforholdsmessig. Det ble i denne sammenheng også vist til den særlige kompensasjonsordning for utlendingens reiseutgifter og til at Oslo tingrett også på enkelte andre særlige rettsfelt er tvungent verneting.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen