Krav om uførepensjon - spørsmål om vilkåret i folketrygdloven § 12-5 var oppfylt

Høyesteretts dom, 10.02.2010, HR-2010-00239-A, (sak nr. 2009/1273), sivil sak, anke over dom

Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet (advokat Kaare Andreas Shetelig) mot A (advokat Eirik Schutz)

Dommere: Øie, Indreberg, Tønder, Flock, Schei

Saken gjaldt krav om uførepensjon og reiste særlig spørsmål om vilkåret i folketrygdloven § 12-5 om et individuelt og hensiktsmessig attføringsopplegg var oppfylt.

A ble i 1991 alvorlig skadet i høyre skulder. I årene etter ulykken startet A i fire ulike attføringsopplegg, hvorav tre opplegg ble avbrutt før de var gjennomført. A ga etter hvert opp håpet om å komme i arbeid og søkte tre ganger om uførepensjon. Alle ganger ble kravet avslått fordi hensiktsmessig attføring ikke var forsøkt i tilstrekkelig grad.

Saken for Høyesterett gjaldt det tredje avslaget. A anket avslaget inn for Trygderetten, som opprettholdt trygdemyndighetenes vedtak. A brakte så Trygderettens kjennelse inn for lagmannsretten, som fant at Trygderettens avgjørelse var ugyldig på grunn av feil rettsanvendelse. Staten anket til Høyesterett over lagmannsrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse.

Kravet til attføring er formulert slik i folketrygdloven § 12-5 første ledd andre punktum:

 ”Med mindre åpenbare grunner tilsier at attføring ikke er hensiktsmessig, kan ytelser etter dette kapitlet bare gis dersom vedkommende har gjennomført eller har forsøkt å gjennomføre et individuelt og hensiktsmessig attføringsopplegg uten at inntektsevnen er bedret.”

Trygderetten la til grunn at kravet til åpenbare grunner gjelder enten attføring har vært forsøkt tidligere eller ikke. Lagmannsretten mente derimot at kravet bare kommer til anvendelse når attføring ikke tidligere har vært forsøkt.

Høyesterett kom til at kravet om åpenbare grunner bare gjelder direkte når attføring ikke tidligere har vært forsøkt. Men etter Høyesteretts syn er også kravet til hva som er et ”individuelt og hensiktsmessig attføringsopplegg” strengt. Alle tiltak som fremstår som hensiktsmessige, må være forsøkt. Og det kreves klare holdepunkter for å konstatere at et tiltak ikke er hensiktsmessig. På grunnlag av formålsbetraktninger fant Høyesterett at dette klarhetskravet må tilsvare kravet om åpenbare grunner.

Etter Høyesteretts syn hadde A ikke oppfylte attføringskravet. Skaden hadde ikke vært til hinder for at han hadde kunnet utføre arbeidstrening på kjøkken og som sjåfør så lenge han ikke måtte gjøre tunge løft. Det forelå ingen opplysninger som tydet på at det var medisinske årsaker til at de tidligere attføringstiltak ble avbrutt. Dette tilsa at han hadde arbeidsevne. Manglende motivasjon og økonomiske og sosiale forhold kunne ikke medføre at attføringsvilkåret likevel var oppfylt. I tillegg kom at A hadde alminnelig gode evner, og at han var rundt 40 år og dermed forholdsvis ung.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen