Overprøving av vedtak av Statens helsepersonellnemnd om bortfall av begrenset autorisasjon som lege

Høyesteretts dom 22.12.2010, HR-2010-02203-A, (sak nr. 2010/1081), sivil sak, anke over dom

Staten v/Helse- og omsorgsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Ola Ø. Nisja) mot A (advokat Nicolai V. Skjerdal)

Dommere: Øie, Normann, Tønder, Tjomsland, Schei

Saken gjaldt overprøving av vedtak av Statens helsepersonellnemnd om bortfall av begrenset autorisasjon som lege.

Den 23. april 2003 fattet Statens helsetilsyn vedtak hvor As autorisasjon som lege ble vesentlig begrenset. Vedtaket var begrunnet i forhold som hadde funnet sted mens A drev praksis som allmennlege. Helsetilsynet fant at vilkårene for å frata A autorisasjonen fullstendig var oppfylt, jf. helsepersonelloven § 57, men fordi A på vedtakstiden hadde tiltrådt stilling som kommuneoverlege, anså tilsynet det tilstrekkelig å begrense autorisasjonen, jf. § 59. Kjernen i begrensningen var at A ikke kunne ha pasientkontakt.

A klaget til Statens helsepersonellnemnd over rekkevidden av vilkåret om at han ikke kunne ha pasientkontakt. Nemnda stadfestet tilsynets vedtak. I nemndas vedtak ble det uttrykkelig slått fast at A ikke kunne ha slik sporadisk pasientkontakt i akutte situasjoner som arbeidet som kommuneoverlege kunne medføre. Dette vedtaket ble ikke brakt inn for domstolene for overprøving. 

Den 17. april 2007 fattet Statens helsetilsyn vedtak hvor også den begrensede autorisasjonen falt bort. Begrunnelsen var at A hadde brutt vilkåret om ikke å ha pasientkontakt. A påklaget vedtaket til Statens helsepersonellnemnd, som 20. november 2007 stadfestet tilsynets vedtak.

A anla søksmål mot staten med påstand om at Helsepersonellnemndas vedtak var ugyldig. Han bestred ikke at han hadde brutt vilkårene for den begrensede autorisasjonen, men mente at vilkårene for tilbakekall ikke var oppfylt. Oslo tingrett frifant staten, mens Borgarting lagmannsrett under dissens konkluderte med at vedtaket var ugyldig. Staten ved Helse- og omsorgsdepartementet anket til Høyesterett over bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Vilkårsbruddene besto i at A i forbindelse med stillingen som kommuneoverlege hadde foretatt to suicidalvurderinger av henholdsvis en arrestant i glattcelle og en fengselsinnsatt, to hjemmebesøk av sosialmedisinsk karakter, veiledning av en turnuslege ved to anledninger mens hun gjennomførte småbarnskontroller og arbeid i fire dager på en helsestasjon.

Høyesterett fant det klart at vilkårsbruddene innebar at A var ”uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig på grunn av … grove pliktbrudd etter denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den”. Helsepersonellovens ordning er at den som skal opptre som lege, må ha autorisasjon, og vedkommende kan bare gjøre helsearbeid i tråd med autorisasjonen, jf. §§ 48 flg. Når A handlet utenfor sin autorisasjon, var dette derfor pliktbrudd etter loven. Vilkårene for å tilbakekalle As autorisasjon, herunder spørsmålet om hans egnethet til å utøve yrket som lege forsvarlig, ble – slik loven krever – ansett for å være oppfylt allerede ved vedtaket om begrenset autorisasjon. Spørsmålet for Høyesterett var derfor særlig om de senere pliktbruddene var grove. Det fant Høyesterett det klart at de var. Høyesterett fremhevet at A som kommuneoverlege hadde et betydelig ansvar for å få lagt opp til et system hvor han ikke kom opp i situasjoner hvor han kunne føle seg presset til å ha pasientkontakt i akutte situasjoner.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen