Straffutmåling ved overtredelse av straffeloven § 228 første ledd om legemsfornærmelse

Høyesteretts dom, 20.10.2010, HR-2010-01776-A, (sak nr. 2010/1192), straffesak, anke over dom

A (advokat Anders Brosveet) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Torstein Hevnskjel)

Dommere: Tønder, Noer, Webster, Matningsdal, Schei

A ble satt under tiltale for ett tilfelle av voldtekt, jf. straffeloven § 192 første ledd bokstav a, og ett tilfelle av legemsfornærmelse begått under særdeles skjerpende omstendigheter, jf. straffeloven § 228, jf. § 232. Forholdene som tiltalen gjaldt, knyttet seg til As opptreden overfor sin tidligere kjæreste etter at han fikk kjennskap til at hun hadde kontakt med en annen mann. A ble i tingretten frifunnet for voldtektstiltalen, men domfelt etter tiltalen for overtredelse av staffeloven § 228, jf. § 232 til en straff av fengsel i 24 dager. Også i lagmannsretten ble han frifunnet for voldtektstiltalen. Han ble der dømt for overtredelse av straffeloven § 228, uten at vilkårene etter straffeloven § 232 ble funnet oppfylt, idet det ikke ble ansett bevist at han hadde slått henne eller løftet henne opp etter halsen, slik beskrevet i tiltalen. Straffen ble satt til en straff av fengsel i 60 dager.

Høyesterett redegjør for straffenivået ved overtredelse av straffeloven § 228 første ledd og andre ledd første straffalternativ. I dette tilfellet ble straffen satt til fengsel i 45 dager, som er noe over det som er normalstraffen ved overtredelse av § 228 første ledd når overtredelsen tilsier fengselsstraff. Selv om det ikke var bevist at A hadde slått fornærmede eller løftet henne opp etter halsen, hadde det vært utøvd hardhendt vold under omstendigheter som hadde vært svært skremmende for henne. Forsvarers argumentasjon om at straffen burde nedsettes fordi handlingen var en affektreaksjon, og som følge av at han var blitt frifunnet for tiltalen for voldtekt og grov vold, førte ikke fram. Hans forklaring til politiet kunne heller ikke gi grunnlag for nedsettelse på grunn av  tilståelse.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen