Overtredelse av kulturminneloven § 27 og straffeloven § 317

Høyesteretts dom, 29.06.2010, HR-2010-01127-A, (sak nr. 2010/414), straffesak, anke over dom

A (advokat Frode Sulland), B (advokat Anders Brosveet), C (advokat Cato Schiøtz) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Tarjei Istad)

Dommere: Bårdsen, Utgård, Indreberg, Møse, Coward

Saken gjaldt overtredelse av kulturminneloven § 27 og straffeloven § 317, i forbindelse med fjerning og salg i flere ledd av inventar i en fredet barfrøstue på Koppangtunet i Stor-Elvdal.

Bygningen ble oppført i 1809 på Trønnes, fredet i 1923 og flyttet til Koppangtunet i 1975. Den er et sjeldent eksempel på karakteristisk lokal byggeskikk utviklet mot slutten av 1700-tallet, særlig kjennetegnet ved et bislag i to etasjer av reisverk og laft med sadeltak vinkelrett på hovedbygningen. Innredningen på fredningstiden var i tråd med det typiske for østerdalsstuer. Et sentralt spørsmål i saken var om det aktuelle inventaret – et skatoll med overskap, et framskap, et matskap, ca. 15 meter med veggbenker, en klokke, to hyller og to hjørneskap – var omfattet av bygningsfredningen.

Høyesterett fant det ikke tvilsomt at ”bygning” ikke bare omfatter de konstruktive bygningsdeler i snevrere forstand. Både i lovgivningen, sedvanen og i dagligtalen sikter man i ulike sammenhenger – blant annet ved overdragelse – gjerne videre, slik at også blant annet en hel del tilbehør og inkorporerte elementer omfattes. Det ble også vist til de kunst- og kulturhistoriske hensyn vernelovgivningen skal fremme.  Samtidig tilsier både legalitetsprinsippet og hensynet til eierinteressene at man ikke trekker dette hensynet for vidt, eller lar avgrensningen bero på et helt konkret og lite forutsigbart skjønn. Ved avgrensningen må man legge særlig vekt på graden av sammenføyning, om fjerning medførte skade på bygningen for øvrig, eller på annen måte representerte et spille av økonomiske eller kulturhistoriske verdier.

Spørsmålet om noe er en del av den fredede bygningen, måtte vurderes i forhold til den enkelte gjenstand, og Høyesterett kom til at fastmonterte skatoll, framskap, matskap og benker var omfattet. Ved fjerningen av disse deler fremstod den gjenværende bygning som mangelfull – det måtte foretas endringer og reparasjoner for å skjule skadene på vegger og gulv; nytt panel måtte settes opp, og opprinnelig panel og maling med dekor ble helt eller delvis fjernet. En klokke, to hjørneskap og to hyller var derimot ikke en del av bygningen – det var tale om enklere veggfesting med spiker utenpå panelet, og flytting kunne skje uten nevneverdig skade.

Saken reiste også spørsmål blant annet om foreldelse av straffansvar for overtredelse av kulturminneloven, grensen mellom heleri og psykisk medvirkning til hovedforbrytelsen, aktsomhetsnormen ved heleri, og straffutmåling ved overtredelse av kulturminneloven og heleri av gjenstander vernet av denne.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen