Anke over lagmannsrettens ankenektelse

Høgsteretts ankeutval orskurd 25.01.2010, HR-2010-00133-U, (sak nr. 2009/1921), straffesak, anke over orskurd

A (advokat Vegard F. Bråstein) mot Den offentlege påtalemakta

Straffeprosesslova § 321 annet ledd første punktum

Dommarane: Bruzelius, Gussgard, Webster

Saka gjaldt ein anke over ankenekten i lagmannsretten etter straffeprosesslova § 321 andre ledd første punktum. Saka reiste spørsmålet om anken var rettidig, under dette spørsmål om ankefristen i straffesaker løper i rettsferien, og om ankenekten var tilstrekkeleg grunngitt til å slå fast at det hadde skjedd ei reell overprøving av anken i tråd med retningslinjene i Rt. 2008 side 1764.

Lagmannsretten hadde gjort vedtak om ankenekten den 20. juli 2009, medan A hadde levert inn anken den 28. august 2009. Påtalemakta hadde gjort gjeldande at anken var levert inn for seint. Forsvararen heldt fram at oversitjinga av ankefristen ikkje burde leggjast A til last, da meldinga frå lagmannsretten om ankenekten hadde komme til kontoret til forsvararen medan forsvararen hadde ferie. Forsvararen hadde dermed ikkje hatt høve til å avklare med A om han ville anke vedtaket, før han var tilbake den 17. august.

Utvalet kom til at ankefristen løper i rettsferien i straffesaker, og at anken dermed var levert inn for seint. Ved vurderinga av om anken var levert i rett tid, tok utvalet utgangspunkt i Rt. 2008 side 1263, der det går fram at ankefristen i sivile saker ikkje løper i rettsferien. Utvalet kom likevel til at den sentrale delen av grunngivinga – nemleg at berekninga av frist i domstollova § 140 andre ledd er knytt til fråværsavgjerder som er nemnde i tvistelova § 16-7 – ikkje gjer seg gjeldande i straffeprosessen all den tid straffeprosesslova ikkje har tilsvarande reglar som tvistelova § 16-7. Vidare blei det vist til at straffeprosesslova § 318 blir praktisert lempeleg i dei tilfella det er tale om unnskyldeleg oversitjing av ankefristen, og til at omsynet til rask saksbehandling er viktigare i straffesaker. Endeleg uttalte utvalet at sjølv om det kan seiast at det er uheldig med ulike fristreglar i sivile saker og i straffesaker, er det ikkje gitt at det er reglane i straffesaker som bør endrast.

Utvalet kom likevel under tvil til at fristoversitjinga i den konkrete saka ikkje kunne leggjast A til last, og at anken dermed skulle realitetsbehandlast i samsvar med straffeprosesslova § 318 første ledd.

Når det gjaldt realiteten i anken, kom utvalet til at grunngivinga i lagmannsretten viste at det hadde skjedd ei reell overprøving av dei tilhøva som var gjorde gjeldande i anken til lagmannsretten, og at grunngivinga var tilstrekkeleg. Utvalet forkasta dermed anken. 

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen