Saken gjelder avvisning av domfeltes anke over dom, fremsatt mer enn tre år etter at han vedtok dommen

Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse, 07.12.2010, HR-2010-02071-U, (sak nr. 2010/1561), straffesak, anke over kjennelse

A (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet

 

Dommere: Øie, Tønder, Møse

Saken gjaldt avvisning av domfeltes anke over dom, fremsatt mer enn tre år etter at han vedtok dommen, og reiste spørsmål om forholdet mellom forsinket anke og gjenåpning.

A ble ved tingrettens dom i desember 2006 dømt til fengsel i åtte år og seks måneder, blant annet for oppbevaring av 7 000 tabletter inneholdende fenazepam, jf. strl. § 162 første og tredje ledd første punktum. A vedtok dommen da den ble forkynt for ham samme måned. Etter at Høyesterett i Rt. 2010 side 481 avgjorde at fenazepam ikke er å anse som narkotika etter forskrift 30. juni 1978 nr. 8 om narkotika mv. (narkotikalisten), innga A i mai 2010 anke over tingrettens dom fra desember 2006.

Lagmannsretten avviste anken under henvisning til at domfelte hadde vedtatt dommen, og at vedtakelsen ikke var ugyldig som viljeserklæring. Riktig rettsmiddel ville ifølge lagmannsretten eventuelt være begjæring om gjenåpning. Domfelte anke til Høyesterett og fremmet samtidig gjenåpningsbegjæring til Gjenopptakelseskommisjonen. Selv om kommisjonen gjenåpnet saken mens den var til behandling i Høyesterett, fastholdt domfelte at han hadde krav på å få realitetsbehandlet anken over tingrettens dom.

Høyesteretts ankeutvalg fant i likhet med lagmannsretten at vedtakelsen av dommen ikke var ugyldig som viljeserklæring. Både praktiske og pedagogiske hensyn tilsier at grensen mellom de ulike rettsmidler ikke bør bli for flytende, og mulighetene for å velge mellom rettsmidler bør ikke være større enn nødvendig. Når det etter domstidspunktet er avsagt en høyesterettsdom som tilsier at den lovtolkning som lå til grunn for domfellelsen, var uriktig, slik at domfelte skulle vært frifunnet, fremstår gjenåpning som det mest naturlige rettsmiddel. Gjenåpning vil i et slikt tilfelle kunne skje etter straffeprosessloven § 392 andre ledd.

Ankeutvalget ga videre uttrykk for at tidsforløpet – nærmere tre og et halvt år mellom vedtakelsen av tingrettens dom og anken til lagmannsretten – under enhver omstendighet kunne tilsi at adgangen til forsinket anke var avskåret. Utvalget viste til nyere rettspraksis om at begjæringer om omgjøring av ankenektelser må fremmes ”innen rimelig tid”, jf. blant annet Rt. 2009 side 955, og dessuten til en uttalelse i Rt. 2009 side 1681 om forholdet mellom dispensasjon for oversittelse av ankefristen og gjenåpning.

Anken til Høyesterett ble etter dette forkastet.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen