Svenske reindriftssamers adgang til beiteområder i Norge

Høyesteretts dom og kjennelse 30. juni 2021, HR-2021-1429-A, (sak nr. 20-164328SIV-HRET), sivil sak, anke over dom.

Saarivuoma sameby (advokat Knut Helge Hurum, advokat Ann Johnsen) mot Staten v/Landbruks- og matdepartementet, Statskog SF (Regjeringsadvokaten v/advokat Henrik Vaaler) (rettslig medhjelper: advokat Anders Blakstvedt)

Dommere: Webster, Falkanger, Noer, Bergh, Østensen Berglund

Reindriftssamer har siden gammel tid streifet med reinflokkene mellom vinterbeiter i Sverige og sommerbeite på norsk side, til dels helt ut til kysten. Da grensen mellom statene ble trukket i 1751, søkte man gjennom den såkalte Lappekodisillen å sikre at dette driftsmønsteret kunne opprettholdes. Siden 1880-årene har Norge og Sverige inngått flere konvensjoner, og i Norge er det vedtatt lover som gradvis har redusert beiteområdene for svenske samer på norsk side. Ved en konvensjon fra 1972 – hvis innhold ble lovfestet – ble det blant annet bestemt at den svenske samebyen Saarivuoma ikke kunne ha rein på sommerbeite i to områder nord for Altevatnet i Troms. Ordningen ble blant annet begrunnet med at de begrensede vinterbeiteressursene på svensk side innebar at samebyen ikke hadde behov for området. Det er omstridt i hvilken grad samebyen rent faktisk har brukt området etter krigen.

På grunn av mangel på beiteområder i Finnmark besluttet myndigheten på 1950-tallet at flere reindriftsfamilier skulle flytte virksomheten til indre Troms. Dette gjaldt blant annet familien som senere skulle drive Stállonjárga (Hjerttind) reinbeitedistrikt. Dette distriktet har i hvert fall siden 1970-tallet hatt vinterbeite i de omstridte områdene.

I tiden før 1972-konvensjonen løp ut i 2005, forhandlet Norge og Sverige om ny konvensjon. Da forhandlingene ikke førte frem, ble den ordningen som ble etablert ved 1972-konvensjonen, fra norsk side ensidig videreført ved endringer i loven fra 1972, nå kalt grensereinbeiteloven. Samebyen har derfor heller ikke etter 2005 hatt adgang til de omstridte områdene.

Samebyen fremmet krav om at norske myndigheter må gi dem adgang til områdene, og det ble krevd erstatning for utelukkelsen som har funnet sted etter 1972.

Høyesterett ga samlet uttrykk for at saken ikke gjaldt et privatrettslig krav på beiterett, men et offentligrettslig spørsmål mot staten som reguleringsmyndighet. I realiteten står striden likevel mellom de svenske og de norske reindriftsinteressene, idet deres respektive sommerbeiter og vinterbeiter praktisk sett utelukker hverandre. En samlet Høyesterett ga også uttrykk for at samebyen ikke hadde rettslig interesse i søksmål mot Statskog. Dette søksmålet ble derfor avvist.

For øvrig delte Høyesterett seg i flere fraksjoner. En fraksjon på to dommere fant at loven i utgangspunktet ga en uttømmende regulering av den grensekryssende reindriften, og at forvaltningsmyndighetene – bortsett fra i nærmere angitte tilfelle – ikke hadde adgang til å fravike denne. Lovens forarbeider gir imidlertid anvisning på at den fastsatte reguleringen kan fravikes ved dom. Dette omfattet også en dom der staten var part, slik som i denne saken. Siden det var tilstrekkelig dokumentert at samebyen hadde beiterettigheter i områdene gjennom alders tids bruk, fant disse to dommerne at det kunne avsies dom for at myndighetene nå måtte gi samebyen adgang til områdene. Erstatning for at samebyen ikke hadde hatt adgang til områdene siden 1972, var det imidlertid ikke grunnlag for.

En annen fraksjon på to dommere sluttet seg til konklusjonen om at myndighetene ikke kunne nekte samebyen adgang til områdene, men med en annen begrunnelse. Etter disse to dommernes syn kan grensereinbeiteloven ikke tolkes slik at myndighetene har kunnet nekte samebyen adgang til områdene. Samebyens beiterettigheter er innarbeidet gjennom alders tids bruk, og det har ikke vært lovgivers mening å tilsidesette denne. Den utestengelsen som har skjedd siden 1972, er derfor ulovlig og utløser krav på erstatning. Erstatningskravet foreldes suksessivt for hvert år samebyen har vært nektet adgang til områdene. Samebyen har derfor bare krav på erstatning for de tre siste årene.

Et mindretall på én dommer fant at søksmålet ikke ga hjemmel for å endre grensene etter grensereinbeiteloven. En slik endring ville etter denne dommerens syn være å tilgodese samebyen på bekostning av andre samiske reindriftutøvere som ikke har vært parter i saken. Dette forutsetter en dom som rettskraftig slår fast at samebyen har slik beiterett i forhold til andre som motsetter seg bruken, eller at norske og svenske reindriftsutøvere avtaler en slik bruk. Dette er ikke situasjonen i saken her. Denne dommeren sluttet seg ellers til de to dommerne som mente det ikke var grunnlag for erstatning.

Saken gir føringer for hvordan grensereinbeiteloven skal forstås i forhold til svenske samers rett til å sommerbeite i Norge.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen