Begjæring fra påtalemyndigheten om opprettholdelse av dom på tvungent psykisk helsevern

Høyesteretts dom 3. mai 2021, HR-2021-937-A, (sak nr. 21-018214STR-HRET), straffesak, anke over dom.
A (advokat Sigrid Broch) mot Påtalemyndigheten (statsadvokat Iris Øsp Lydsdottir Storås)

Dommere: Skoghøy, Bergsjø, Arntzen, Bergh, Berglund

Begjæring fra påtalemyndigheten om opprettholdelse av dom på tvungent psykisk helsevern

En asylsøker begikk i 2003 to forsettlige drap og tre tilfeller av kroppsskade overfor tilfeldige ofre. Han ble dømt til overføring til tvungent psykisk helsevern. Høyesterett fant at vilkårene for opprettholdelse av dommen var oppfylt, jf. straffeloven §§ 65 og 62.

Et særlig spørsmål i saken var om fortsatt dom på tvungent psykisk helsevern ville innebære umenneskelig og nedverdigende behandling, i strid med Grunnloven § 93 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 3, og om bestemmelsene i Grunnloven § 98 om usaklig forskjellsbehandling og EMK artikkel 14 om diskriminering var krenket.

Etter handlingene i 2003 hadde vedkommende fått avslag på sin asylsøknad, og han var varig utvist fra Norge. Som følge av dette var behandlingstilbudet begrenset sammenliknet med hva tilfellet er for personer med lovlig opphold i landet. Høyesterett viste til at EMK artikkel 3 ikke oppstiller krav om et optimalt behandlingstilbud; det avgjørende må være at man mottar et adekvat tilbud. Vedkommende mottok det beste alternativet som var tilgjengelig ut fra hans utlendingsstatus, og institusjonen han oppholdt seg på, hadde lagt godt til rette for å ivareta både hans behov og samfunnsvernet. Det forelå ingen usaklig forskjellsbehandling i strid med EMK artikkel 14, ettersom det ikke er et krav etter EMK at stater behandler utviste personer likt med andre borgere. Heller ikke Grunnloven § 93 eller § 98 var krenket.

Dommen klargjør forståelsen av straffeloven § 65 og EMK artikkel 3 og artikkel 14 i saker om tvungent psykisk helsevern.

Les avgjørelsen i sin helhet

Til toppen