Fra historien

Fra 1815 til 18921 holdt Høyesterett til i Katedralskolen i Dronningens gate 15. Bygningen er nå revet.
Fra 1815 til 1821 holdt Høyesterett til i Katedralskolen i Dronningens gate 15. Bygningen er nå revet. Foto: Ukjent/Oslo Museum

En uavhengig statsmakt blir til

Fra artikkel skrevet av Aage Thor Falkanger i Høyesteretts informasjonsbok

Fram til 1814 hadde Høyesterett ligget i den dansk-norske hovedstaden, København, riktig nok med en norsk høyesterettsjustitiarius fra 1799, Jakob Edvard Colbjørnsen. Broren hans tok over i 1802. Han het Christian Colbjørnsen og var justitiarius fram til 1814.

Med hjemmel i den nye Grunnloven av 17. mai 1814, fikk Norge sin egen Høyesterett, i Christiania.

Grunnloven markerte at unionen med Danmark var over. Norge skulle fra da av være «et frit, selvstendigt, udeleligt og uafhændeligt Rige», som det het i § 1.

Høyesteretts første dommere ble utnevnt i statsråd 27. september 1814. Johan Randulf Bull (1749–1829) ble rettens leder (justitiarius). Han kom fra stillingen som stiftamtmann i Bergen, men hadde tidligere vært justitiarius ved Akershus stiftsoverrett. I tillegg til ham ble det utnevnt seks dommere (eller assessorer som det het den gang), og Høyesterett fikk da det antall dommere som etter Grunnloven § 89 (senere § 88) skulle dømme i den enkelte sak.

Ut over 1800-tallet økte antallet assessorer. I tillegg ble det oppnevnt ekstraordinære assessorer – særlig fra 1880-tallet og noen tiår fremover.

Ut fra sin tid var Grunnloven meget moderne. Den var preget av opplysningstidens oppgjør med enevelde som styringsform – og var særlig inspirert av de franske og amerikanske grunnlovene, som var vedtatt noen år tidligere.

Grunnloven bygget på den tanke at myndighet skulle fordeles på tre uavhengige statsmakter – den lovgivende, den utøvende og den dømmende. Dette kalles gjerne maktfordelingsprinsippet. Stortinget skulle gi lover, Kongen (egentlig statsrådet) skulle utøve myndighet, mens domstolene med Høyesterett på toppen skulle være den dømmende myndighet.

Etter unionsoppløsningen levde Høyesterett i nærmere ett hundre år et omflakkende liv. Dommerne hadde stort sett hjemmekontor og fikk hver dag sendt posten hjem med bud. Rettslokalene på denne tiden var kummerlige, og i 1844 tok ni av medlemmene i retten, assessorer som var dommernes tittel på den tiden, saken i egne hender og skrev til Kongen: "Salens kakkelovne ere dernæst anbragt saaledes at de Medlemmer af Retten, som sidde paa den Fløi, der er ved de mange og aldri ganske tætte Vinduer, lide af Træk og Kulde og det sidste i den Grad, at de hyppigt sidde med Galoscher, medens de som sidde på den modsatte side, beklage sig over Heden, der saaledes genererer de to Assessorer, som har Plads med Ryggen tæt foran den ene Kakkelovn, at de ere udsatte for Helbredstab."

I 1846 flyttet Høyesterett inn i nye lokaler, eiet av enkefru Bølling, i Dronningens gate 18 B. Senere overtok Jacob B. Brun denne eiendommen, og Høyesterett holdt til her fram til 1898. Da ble leiekontrakten sagt opp fordi gården skulle rives.

Stortinget vedtok etter mye om og men, kjøp av tomt til ny justisbygning i Apotekergaten. Fra 1898 og fram til Justisbygningen sto ferdig i 1903, holdt Høyesterett hus i Palæet i Fred. Olsens gate 6. Palæet hadde huset medlemmer av kongefamilien og var en svært vakker bygning. Eiendommen ble totalskadet etter en brann i 1942.

Til toppen