Mer om justitiariene og dommersammensetningen

Gjennom de første hundre år hadde Høyesterett ti justitiarier. Det ble i samme periode utnevnt 66 faste dommere. I hovedsak kom disse fra underliggende domstoler, advokatstanden og – særlig de første årene – fra Det juridiske fakultetet i hovedstaden.

I de første tiårene etter 1814 ble en rekke av dommerne også valgt til å møte som representanter på Stortinget, som den gang bare ble samlet hvert tredje år. Det kunne rettes prinsipielle innvendinger mot at dommerne representerte en annen statsmakt på denne måten, og etterhvert som det utover 1800-tallet ble dannet politiske partier, opphørte denne praksisen. I 2013 ble Grunnloven § 62 endret, slik at høyesterettsdommere nå ikke lenger kan velges som stortingsrepresentanter.

I tiden etter 1915 har ytterligere 11 justitiarier ledet retten – nemlig Herman Carsten Johannes Scheel 1920–1929, Paal Olav Berg 1929–1946, Emil Stang 1946–1952, Sverre Grette 1952–1958, Terje Wold 1958–1969, Rolv Ryssdal 1969–1984, Erling Sandene 1984–1991, Carsten Smith 1991–2002, Tore Schei (2002–2016), samt Toril Marie Øie (2016–). I skrivende stund er det utnevnt 126 dommere siden 1915. Også i denne perioden har mange dommere blitt rekruttert fra underliggende domstoler, advokatstanden og de juridiske fakulteter. Etter hvert som den sentrale forvaltningen vokste og tiltrakk seg dyktige jurister, har en rekke dommere dessuten kommet fra departementene.

Opprinnelig måtte alle dommere bekjenne seg til statens offentlige religion, men denne plikten falt bort i 1892.

Kvinnene fikk først lov til å studere ved landets eneste universitet i 1884, og helt til 1912 var de avskåret fra å ha embeter i staten. Domstolloven fra 1915 hadde en uttrykkelig bestemmelse i § 65 om at kvinner kunne utnevnes til dommere. Den første kvinnelige dommeren i Norge ble utnevnt i 1921, men det var først i 1968 at Lilly Bølviken som første kvinne tok sete i vår øverste domstol. Inntil da hadde advokatene åpnet sine innlegg i Høyesterett med å si «Høyst ærverdige herrer, rikets øverste dommere». Da Bølviken tiltrådte sitt embete, ble dette endret til «Høyst ærverdige rett. Rikets øverste dommere.» I alt har det vært utnevnt 16 kvinnelige høyesterettsdommere, og syv av dem sitter i retten i dag, inkludert høyesterettsjustitiarius.

I mange år behandlet Høyesterett bare én sak av gangen. På grunn av stor arbeidsmengde ble det i 1905 åpnet adgang til å behandle saker parallelt. Dette skjedde ved at retten ble organisert i to avdelinger, hver med syv dommere. De enkelte dommerne vekslet mellom hvilken av de to avdelingene de arbeidet i – på en slik måte at avdelingene hadde varierende sammensetning. I 1938 ble avdelingene redusert til fem dommere, og slik er ordningen fortsatt.

Da Høyesterett begynte å arbeide i to avdelinger, oppsto det en fare for at sammensetningen kunne bli avgjørende for resultatet. Under forberedelsen til det som skulle bli sivilprosessreformen av 1915, ble det derfor foreslått at retten under visse vilkår skulle kunne settes med samtlige faste dommere – såkalt plenumsbehandling. Forslaget møtte motstand fra Høyesterett, og det ble ikke fremmet for Stortinget.

Men i en noe annen form ble det tatt opp igjen i 1926 – denne gang etter initiativ fra Høyesterett selv. Forslaget var begrenset til de sakene der det var på tale å sette til side en rettsoppfatning Høyesterett tidligere hadde uttalt.

Justisminister Paal Berg (senere høyesterettsjustitiarius) støttet forslaget, men han ønsket at Høyesterett også skulle kunne tre sammen i plenum i de tilfellene hvor det var aktuelt å sette til side lover som grunnlovsstridige. Bakgrunnen var nok enkelte saker som hadde fått stor oppmerksomhet, der Høyesterett hadde gått langt i å erklære at lover hadde blitt gitt tilbakevirkende kraft i strid med Grunnloven § 97. Bergs forslag ble vedtatt ved den såkalte plenumsloven av 1926. Den bestemte at hvis det i en sak viste seg at tre (i 1939 endret til to) eller flere av rettens medlemmer ville bygge avgjørelsen på at en lov var i strid med Grunnloven, kunne enhver av rettens medlemmer forlange at spørsmålet ble behandlet av alle dommerne i Høyesterett (plenum). Det samme gjaldt altså også hvis det viste seg at saken kunne bli avgjort i strid med en rettsoppfatning som Høyesterett tidligere hadde uttalt. Dessuten ble det gitt hjemmel for at plenumsbehandling kunne finne sted når «særlige grunner» gjorde det ønskelig. I tillegg til at tre (senere to) dommere kunne kreve plenumsbehandling under forhandlingene, ble det vedtatt at justitiarius kunne bestemme det samme før forhandlingene var påbegynt.

Ved sivilprosessreformen i 2005 ble reglene om plenumsbehandling overført til domstolloven §§ 5 og 6, men slik at det i tillegg til plenumsbehandling ble åpnet for at saker også kan behandles i storkammer med 11 dommere. Saker av «særlig viktighet» skal nå behandles i storkammer, mens det i «helt særlige tilfeller» skal være plenumsbehandling. Det som tidligere var vilkår for plenumsbehandling, skal nå inngå som momenter i den skjønnsmessige vurderingen disse kriteriene gir anvisning på – men med et viktig tillegg: Det skal også legges vekt på om saken reiser spørsmål om konflikt mellom lover og «bestemmelser Norge er bundet av i internasjonalt samarbeid».

Valget mellom de to formene for forsterket rett – storkammer eller plenum – treffes av justitiarius. Dette gjelder enten det er hun eller to eller flere av sakens dommere som har bestemt at saken skal behandles med forsterket rett.

I de siste årene har flere saker blitt behandlet i forsterket rett enn tidligere. Dels skyldes nok dette at nyordningen med behandling i storkammer har gjort det langt enklere å fravike hovedregelen om avdelingsbehandling – særlig fordi ankeutvalgets arbeid i liten grad berøres av at en sak behandles i storkammer, mens det motsatte er tilfelle ved behandling i plenum. Dels skyldes nok den økte bruken av forsterket rett at Høyesterett oftere enn før må avgjøre vanskelige og svært prinsipielle spørsmål, særlig om lover eller andre myndighetshandlinger er i tråd med våre internasjonale forpliktelser. At Grunnloven i 2014 fikk en rekke nye bestemmelser om menneskerettigheter, vil antakelig forsterke denne tendensen.

Til toppen