9. Kjønn

I faste dommerstillinger i de alminnelige domstoler er det i dag ca. 61 % menn og 39 % kvinner. I 1999 lå kvinneandelen på 22 %. Andelen kvinner er noe høyere i tingrettene enn i Høyesterett og lagmannsrettene. I jordskifterettene er kjønnsbalansen enda skjevere, med kun 15 % kvinner. Det forventes i tiden fremover å slutte flere mannlige enn kvinnelige dommere, og dersom det utnevnes omtrent halvt om halvt med kvinner og menn, vil man etter hvert nærme seg god kjønnsmessig balanse. Men dersom prosessen skal påskyndes, bør det utnevnes flere kvinnelige enn mannlige dommere. Fra 2003 og frem til 2014, har andelen kvinner blant alle utnevnte til faste stillinger i de alminnelige domstoler, årlig ligget mellom 22 % og 68 % (flertall av kvinner både i 2010 og 2012, og 43 % kvinner i 2014). Gjennomsnitt 2009 - 2014 på 47 %.

Perspektiver på kjønnsfordelingen
Det utdannes i dag flere kvinnelige enn mannlige jurister, i motsetning til hva som gjaldt tidligere. ( Fra 1972 til 1999 økte andelen nyutdannede kvinnelige jurister fra under 10 % til over 50 % og i 2014 lå den samlede andelen kvinnelige jurister på 66 %). Dette har etter hvert også påvirket søkningen av kvinner til dommerstillinger, og det kan godt tenkes at det om få år vil være overvekt av kvinnelige søkere. Pr. i dag søker imidlertid fremdeles flere menn enn kvinner; fra 2007-2009 har det blant søkerne vært ca. 2/3 menn og 1/3 kvinner, men med økning av kvinneandelen i 2010-2014 (48 % i 2013). I forhold til søkermassen har det i de fleste årene siden 2003 blitt utnevnt relativt sett flere kvinner enn menn.

Det må også hensyntas at det til mange stillinger, søker og blir utnevnt personer, som allerede sitter i dommerstillinger. Siden menn er i flertall blant dommerne, vil dette forplante seg til utnevninger av dommere til nye dommerstillinger. Ser en på utnevnelser av søkere som ikke fra tidligere er dommere, utnevnes det flere kvinner enn menn.

Særlig ubalanse i lederstillinger og i jordskifterettene
I domstollederstillinger er det i dag ca. 2/3 menn og 1/3 kvinner. Det er få søkere til mange domstollederstillinger, men andelen kvinnelige søkere har økt fra under ¼ i 2008-2010 til 35 % i 2011 og 47 % i 2012.

I jordskifterettene er det enda større kjønnsmessig ubalanse enn i de alminnelige domstoler. Det er generelt svært lite søkertilfang til jordskifterettene og det gjelder særlig kvinnelige søkere. Det er bare seks kvinnelige ledere av jordskifteretter og en kvinnelig leder av jordskifteoverrettene. Dette må også ses på bakgrunn av at den første kvinnelige jordskiftekandidat ble uteksaminert så sent som i 1973, og at det i de første 10-15 årene etterpå var svært få uteksaminerte kvinnelige kandidater.

Likestillingsloven
Likestillingslovens § 27 bestemmer at dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har funnet sted direkte eller indirekte forskjellsbehandling i strid med loven, skal det legges til grunn at slik forskjellsbehandling har funnet sted, hvis ikke den ansvarlige sannsynliggjør at slik forskjellsbehandling likevel ikke har funnet sted. Det vil for dommerutnevninger eventuelt si at Kongen har bevisbyrden for at ulovlig forskjellsbehandling ikke har funnet sted. For konstitusjoner inntil ett år, er det Innstillingsrådet/DA som har denne bevisbyrden. Innstillingsrådets innstilling og vurderinger vil i klagesaker kunne stå sentralt.

Kvotering
Virkemidlene for bedre kjønnsmessig balanse, er først og fremst bedre rekrutteringstiltak, som Innstillingsrådet ikke har hånd om. Her har Innstillingsrådet utfordret Domstoladministrasjonen og andre rekrutteringsansvarlige, siden kvinnene gjennomgående har utgjort en del mindre enn halvparten av søkermassen.
Innstillingsrådet praktiserte moderat kjønnskvotering fram til vinteren 2016, det vil si at kvinnelige søkere ble foretrukket dersom flere kvinnelige og mannlige søkere stod likt eller tilnærmet likt. Dette gjaldt særlig hvor det fra før var mange menn og få eller ingen kvinner i det aktuelle dommerkollegium. Men også generelt, ut fra at det i dommerkorpset på landsbasis var en betydelig underrepresentasjon av kvinner. Det var imidlertid ikke aktuelt å anvende prinsippet i domstoler hvor det allerede var en overrepresentasjon av kvinner. Prinsippet ble også anvendt ved utnevning av domstolledere, hvor kvinnerepresentasjonen på landsbasis var lav.

I tidligere utgaver av praksis-/ policynotatet fremgikk følgende om bruken av moderat kjønnskvotering:

"Likefullt har Innstillingsrådet i flere tilfeller stått i den situasjon at behovet for utnevning av en kvinne har vært påtakelig, samtidig som det relativt utvilsomt har vært meget sterke mannlige søkere. Innstillingsrådet har i noen få tilfelle innstilt mannlige søkere foran kvinnelige, og deretter registrert at Kongen i statsråd ikke har fulgt Innstillingsrådets innstilling. Frem til 2010 har fem mannlige søkere brakt klager på utnevninger inn for likestillings- og diskrimineringsombudet. I en av sakene traff ombudet vedtak høsten 2006 og konkluderte med at Justisdepartementet handlet i strid med likestillingslovens § 4, annet ledd, jfr. § 3, ved utnevnelse i den aktuelle tingrettsdommerstilling. Ombudet aksepterte moderat kjønnskvotering av kvinner til dommerstillinger, men bygget på at Justisdepartementet ikke hadde oppfylt bevisbyrden etter likestillingslovens § 16 om at den utnevnte og klageren var tilnærmet like godt kvalifiserte.

I en annen sak brakte en av de mannlige klagerne, som ikke fikk medhold av likestillingsombudet, saken inn for likestillings- og diskrimineringsnemnda. Når Innstillingsrådet i den saken stilte klageren foran den utnevnte, var det basert på hva som fremkom under intervjuet og referanseuttalelser.

Med 3 mot 2 stemmer opprettholdt nemnda likestillingsombudets vedtak. Nemndas flertall kom til at de to aktuelle søkerne, ut fra formell kompetanse og yrkeserfaring, var noenlunde likt kvalifiserte. Flertallet hadde ikke innvendinger til at departementet la mindre vekt på inntrykk fra intervju og referanser, enn Innstillingsrådet, og flertallet mente at det mer var tale om ulik avveiing av forskjellige elementer i kvalifikasjonsvurderingen. Flertallet la til at verken Innstillingsrådets eller departementets vurdering fremsto som en urimelig eller uforsvarlig kvalifikasjonsvurdering.

Mindretallet kom til at departementet ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort at de to søkerne var tilnærmet likt kvalifiserte. Mindretallet la større vekt enn flertallet på bl.a. Innstillingsrådets inntrykk under intervju og referanseuttalelser. Siden departementet ikke gjennomførte nye intervjuer, fant mindretallet at departementet hadde et mangelfullt grunnlag for å overprøve Innstillingsrådets vurdering av personlig egnethet. Klageren stevnet staten for retten, men vant ikke frem.

Ytterligere en sak, hvor Innstillingsrådet innstilte på en kvinnelig søker som senere ble utnevnt av Kongen, ble av en forbigått mannlig søker brakt inn for likestillings- og diskrimineringsombudet, men klageren fikk ikke medhold."

Innstillingsrådet besluttet vinteren 2016 å avslutte praksisen med bruk av moderat kjønnskvotering. Bakgrunnen for dette var hovedsakelig at kvotering i en del år har blitt benyttet i svært liten grad, sammenholdt med at selve eksistensen av kvoteringsordningen i en viss utstrekning kan ha skapt et helt uriktig inntrykk av at dyktige kvinner har blitt utnevnt til dommere mye fordi de er kvinner, og ikke fordi de er best kvalifisert. Dette er uheldig også i et likestillingsperspektiv. I tillegg kommer at det nå gjennomgående er så mange dyktige kvinnelige søkere til dommerembeter, at det ikke lenger er tilstrekkelig god grunn til å bruke kvotering.

irkemidlene for bedre kjønnsmessig balanse, er først og fremst bedre rekrutteringstiltak, som Innstillingsrådet ikke har hånd om. Her har Innstillingsrådet utfordret Domstoladministrasjonen og andre rekrutteringsansvarlige, gjennomgående har utgjort en del mindre enn halvparten av søkermassen. Men også Innstillingsrådet må i utnevningsprosessene har kjønnsbalansen for øye. Utfordringen med å sikre dette, er særlig stor hvor skjevheten i den enkelte domstol i utgangspunktet er betydelig. I enkelte domstoler er det ingen kvinnelige embetsdommere og Innstillingsrådet er meget oppmerksom på dette forhold. I Rt. 2014 s. 402 (avsnitt 61) fremgår følgende:

"Paragraf § 3a åpner for særbehandling av det ene kjønn - såkalt moderat kjønnskvotering - dersom det i samsvar med lovens formål fremmer likestilling mellom kjønnene. Bestemmelsen tolkes i tråd med praksis fra EF-domstolen. Etter denne praksis er det et vilkår for forskjellsbehandling på grunn av kjønn at «ansøgerne med hensyn til kvalifikationer kan anses for jævnbyrdige eller tilnærmelsesvis jævnbyrdige, forudsat at ansøgningerne vurderes objektivt under hensyntagen til alle ansøgeres særlige, personlige forhold», se EU-domstolens dom 6. juli 2000 i saken Katarina Abrahamsson og Leif Anderson mot Elisabeth Fogelqvist (sak C-407/98) premiss 62."

Innstillingsrådets praksis
Innstillingsrådet praktiserer moderat kjønnskvotering, det vil si at kvinnelige søkere blir foretrukket dersom flere kvinnelige og mannlige søkere står likt eller tilnærmet likt. Dette gjelder særlig hvor det fra før er mange menn og få eller ingen kvinner i det aktuelle dommerkollegium. Men også generelt, ut fra at det i dommerkorpset på landsbasis er en betydelig underrepresentasjon av kvinner. Det er imidlertid ikke aktuelt å anvende prinsippet i domstoler hvor det allerede måtte være en overrepresentasjon av kvinner. Prinsippet anvendes også ved utnevning av domstolledere, hvor kvinnerepresentasjonen på landsbasis er lav. Siden de generelle utvelgelseskriterier som Innstillingsrådet legger til grunn nødvendigvis er noe skjønnsmessige, vil det være et visst rom for å ivareta behovet for bedring av den kjønnsmessig balansen, samtidig som valget fortsatt gjøres mellom søkere som står tilnærmet likt for øvrig.

Likefullt har Innstillingsrådet i flere tilfeller stått i den situasjon at behovet for utnevning av en kvinne har vært påtakelig, samtidig som det relativt utvilsomt har vært meget sterke mannlige søkere. Innstillingsrådet har i noen få tilfelle innstilt mannlige søkere foran kvinnelige, og deretter registrert at Kongen i statsråd ikke har fulgt Innstillingsrådets innstilling. Frem til 2010 har fem mannlige søkere brakt klager på utnevninger inn for likestillings- og diskrimineringsombudet. I en av sakene traff ombudet vedtak høsten 2006 og konkluderte med at Justisdepartementet handlet i strid med likestillingslovens § 4, annet ledd, jfr. § 3, ved utnevnelse i den aktuelle tingrettsdommerstilling. Ombudet aksepterte moderat kjønnskvotering av kvinner til dommerstillinger, men bygget på at Justisdepartementet ikke hadde oppfylt bevisbyrden etter likestillingslovens § 16 om at den utnevnte og klageren var tilnærmet like godt kvalifiserte.

I en annen sak brakte en av de mannlige klagerne, som ikke fikk medhold av likestillingsombudet, saken inn for likestillings- og diskrimineringsnemnda. Når Innstillingsrådet i den saken stilte klageren foran den utnevnte, var det basert på hva som fremkom under intervjuet og referanseuttalelser.

Med 3 mot 2 stemmer opprettholdt nemnda likestillingsombudets vedtak. Nemndas flertall kom til at de to aktuelle søkerne, ut fra formell kompetanse og yrkeserfaring, var noenlunde likt kvalifiserte.Flertallet hadde ikke innvendinger til at departementet la mindre vekt på inntrykk fra intervju og referanser, enn Innstillingsrådet, og flertallet mente at det mer var tale om ulik avveiing av forskjellige elementer i kvalifikasjonsvurderingen. Flertallet la til at verken Innstillingsrådets eller departementets vurdering fremsto som en urimelig eller uforsvarlig kvalifikasjonsvurdering.

Mindretallet kom til at departementet ikke i tilstrekelig grad hadde sannsynliggjort at de to søkerne var tilnærmet likt kvalifiserte. Mindretallet la større vekt enn flertallet på bl.a. Innstillingsrådets inntrykk under intervju og referanseuttalelser. Siden departementet ikke gjennomførte nye intervjuer, fant mindretallet at departementet hadde et mangelfullt grunnlag for å overprøve Innstillingsrådets vurdering av personlig egnethet. Klageren stevnet staten for retten, men vant ikke frem.  

Ytterligere en sak, hvor Innstillingsrådet innstilte på en kvinnelig søker som senere ble utnevnt av Kongen, ble av en forbigått mannlig søker brakt inn for likestillings- og diskrimineringsombudet, men klageren fikk ikke medhold.

Til toppen