Meny

28.11.2001, 2000/1148, straffesak, kjæremål

§§ 192, 233, 148, 62

Fredrik L. Fasting Torgersen mot Den offentlige påtalemyndighet

Dommere: Ketil Lund, Kirsti Coward, Magnus Aarbakke

Høyesteretts kjæremålsutvalg har i dag avsagt kjennelse i den sak Fredrik Fasting Torgersen har reist for å få gjenopptatt Eidsivating lagmannsretts dom av 16. juni 1958. Ved dommen ble Torgersen dømt til livsvarig fengsel og sikring for brannstiftelse, forsøk på voldtekt og drap av en 16 år gammel pike 6. desember 1957. Torgersens begjærte 17. september 1997 gjenopptakelse av saken. Begjæringen ble avslått ved Borgarting lagmannsretts kjennelse av 18. august 2000. Torgersen påkjærte lagmannsrettens avgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg som i kjennelse av i dag har forkastet kjæremålet.

Kjæremålsutvalget har i sin kjennelse understreket betydningen av at avgjørelsen i gjenopptakelsessaken, i motsetning til lagrettens - juryens - i 1958, ikke treffes etter såkalt umiddelbar bevisførsel, men i hovedsak på grunnlag av skriftlig nedtegnede forklaringer. Umiddelbar bevisførsel er et bærende prinsipp i straffeprosessen, og betyr at tiltalte, vitner og sakkyndige skal forklare seg direkte for den dømmende rett og avhøres av retten og partene. Dette gir et langt bedre grunnlag for å vurdere holdbarhet og troverdighet av forklaringene enn lesing i dag av avhør som ble nedtegnet i 1957/58. Kjæremålsutvalget har også pekt på at siden lagrettens kjennelse ikke ble begrunnet, kan det være vanskelig å si hvordan de enkelte bevis i sin tid ble vektlagt av lagretten. Som grunnlag for sitt krav om gjenopptakelse har Torgersen blant annet gjort gjeldende at det ble begått straffbare forhold av politi og påtalemyndighet under saken i 1958, og at et vitne den gang avga falsk forklaring. Dette vil være gjenopptakelsesgrunn etter straffeprosessloven § 391 nr. 1. Ved drøftelsen av dette spørsmålet, gir kjæremålsutvalget uttrykk for at det ikke er tilstrekkelig for gjenopptakelse at den straffedømte anfører at det er utvist straffbare forhold. Det må foreligge klare holdepunkter for dette. Utvalget har ikke funnet at slike holdepunkter foreligger. Torgersen har også påberopt seg at omstendigheter og bevis, som er nye i forhold til det som forelå under saken i 1958, synes egnet til å føre til frifinnelse av ham, jf. straffeprosessloven § 391 nr 3. Ved drøftelsen av gjenopptakelse etter denne bestemmelsen har kjæremålsutvalget fremhevet at betydningen av det nye som påberopes, må vurderes i sammenheng med det øvrige bevismateriale i saken. Utvalget har ikke funnet at det er påberopt nye omstendigheter eller bevis som etter en slik helhetsvurdering synes egnet til å frifinne Torgersen. Kjæremålsutvalget har i det vesentlige vært enig med lagmannsretten og har for mange av Torgersens anførsler vist til lagmannsrettens begrunnelse. I kjennelsen drøfter utvalget de anførsler fra Torgersens side som har stått sentralt i forbindelse med kjæremålet. Dette gjelder i første rekke de såkalte tekniske bevis i saken, dvs. bevismateriale som ble funnet på offer og åsted - bittmerker i offerets venstre bryst, avføring og barnåler. Bittmerkene ble sammenlignet med Torgersens tenner. Avføringen og barnålene ble sammenlignet med materiale funnet på Torgersen. Især det såkalte tannbittbeviset, der ulike sakkyndige oppfatninger har stått mot hverandre, har vært omtalt i pressen. Når det gjelder de tekniske bevis, har kjæremålsutvalget konkludert slik: Tannbittbeviset er redusert i forhold til det som ble lagt til grunn i 1958, men trekker fremdeles i retning av at Torgersen har avsatt bittmerket, uten at dette er vesentlig mer sannsynlig enn at han ikke er biteren. Vekten av avføringsbeviset er ikke redusert og tilsier med stor sannsynlighet at Torgersen er gjerningsmann. Det er klart mest sannsynlig at de barnålene som ble funnet på Torgersen, skriver seg fra åstedet. Samlet sett taler de tekniske bevisene fortsatt med tyngde for at Torgersen er skyldig. Utvalget fremhever at Torgersens forklaring om hva han foretok seg i tidsrommet rundt den tid drapet skjedde, motsies av vitneforklaringer som lagretten åpenbart festet lit til. Både for disse forklaringene og når det gjelder lagrettens bedømmelse av forklaringene fra Torgersens mor og søster, som ga ham alibi for drapstidspunktet, understreker utvalget betydningen av at vitnene forklarte seg direkte for lagmannsretten under eksaminasjon fra retten og partene. Sentralt i Torgersens egen forklaring har hele tiden vært at han på drapstidspunktet var sammen med en kvinne, Gerd. Denne kvinnen, som Torgersen hevdet tidligere å ha truffet på dansefester og som hadde vært med ham hjem, har aldri latt seg oppspore. Under rettssaken i 1958 utpekte Torgersen et vitne som denne ukjente Gerd, noe han mange år senere innrømmet var uriktig. Kjæremålsutvalget har lagt til grunn at lagretten åpenbart mente at Torgersen løy da han utpekte vitnet som Gerd, og at Gerd-historien har talt imot ham under straffesaken. Utvalget har ikke funnet grunnlag for å bedømme dette annerledes i dag enn lagretten gjorde i 1958. Torgersen har også påberopt seg straffeprosessloven § 392 annet ledd. Etter denne bestemmelsen kan gjenopptakelse kreves når særlige forhold gjør det - for avgjørelser fra før 1. januar 1980 - meget tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om domfeltes skyld blir prøvd på ny. Bestemmelsen er ment som "en ytterste sikkerhetsventil". Som grunnlag for gjenopptakelse anførte Torgersen at det i 1957/58 ble begått vesentlige saksbehandlingsfeil og at sakens samlede bevismateriale viser at dommen er uriktig. Kjæremålsutvalget har funnet at det verken ble begått saksbehandlingsfeil under straffesaken eller foreligger andre forhold som begrunner gjenopptakelse etter denne bestemmelsen.

Sida vart sist oppdatert: 10.06.2013, kl. 14:21