Krav om erstatning og oppreisning for strafforfølging etter at den sikta er frifunnen i ei straffesak
Høgsteretts dom 23. september 2021, HR-2021-1871-A, (sak nr. 21-005303SIV-HRET), sivil sak, anke over dom.
Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Knut-Fredrik Haug-Hustad) mot A (advokat Bernt Heiberg)
Dommarar: Skoghøy, Normann, Ringnes, Østensen Berglund, Høgetveit Berg
Saka reiste spørsmål om krava er falne bort etter straffeprosesslova § 446 første ledd bokstav b, jf. § 447 fjerde ledd. Uskuldspresumsjonen i Grunnlova § 96, Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 6 nr. 2 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettar (SP) artikkel 14 nr. 2.
Høgsterett kom til at straffeprosesslova § 446 første ledd bokstav b måtte tolkast innskrenkande. Det innebar ei krenking av uskuldspresumsjonen at Statens sivilrettsforvaltning hadde grunngitt avslaget på erstatning med at det var «klart sannsynliggjort at kravstiller [hadde] utvist slik atferd som ga foranledning til straffeforfølgningen mot ham».
Borgarting lagmannsrett, som etter reglane som da gjaldt, var sett med lagrette, sa 21. desember 2012 dom der den sikta blei frifunnen for straffekravet, men dømd til å betale erstatning til den fornærma. Lagmannsretten kom etter ei samla bevisvurdering til at det var klar sannsynsovervekt for at han hadde gjort seg skuldig i overgrep mot sonen. Den sikta fremma i 2012 krav om erstatning i anledning strafforfølginga. Kravet blei avslått av Statens sivilrettsforvaltning den 16. april 2018. Høgsterett kom til at avgjerdsmakta – etter at den sikta er frifunnen i straffesaka – ikkje kunne avslå kravet om erstatning frå den sikta grunngitt med at han hadde utført handlinga. Men dette kunne stille seg annleis mellom anna dersom frifinninga er grunngitt i at straffekravet er forelda, at kravet om forsett eller aktløyse i straffebodet ikkje er oppfylt, eller at det ligg føre ein straffridomsgrunn.
Høgsterett viste til praksis frå Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Der er det lagt til grunn at i saker om erstatning i anledning av straffeforfølging etter at den sikta er frifunnen, vil sjølv «the voicing of suspicions regarding an accused’s innocence» vere tilstrekkeleg til at det ligg føre ei krenking av uskuldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2. Norma for om uskuldspresumsjonen er krenkt, er ei anna norm og har strengare kriterium enn i saker om erstatning til fornærma.
Dommen gir rettleiing for i kva utstrekning uskuldspresumsjonen i Grunnlova § 96, EMK artikkel 6 nr. 2 og SP artikkel 14 nr. 2 er til hinder for å avslå krav om erstatning etter at den sikta er frifunnen i straffesaka.