Høyesteretts historie - DEL II

Foredrag ved høyesterettsdommer Hans M. Michelsen
Åpen dag i Høyesterett, 19. mars 2003

Men før det nye lovverket trådte i kraft, endret man loven. I dag er det slik at det kan erklæres anke til Høyesterett også med den begrunnelse at den underordnede rett har begått feil i bevisbedømmelsen, altså har grunnet sin avgjørelse på et uriktig faktum. Grensen mellom to gårder skal ikke gå der lagmannsretten har ment den gikk. Det er ikke Peder Ås som er far til guttebarnet Nils. Nå er det så at ikke alle saker hvor striden står om faktum, passer for Høyesterett. En avsiling må finne sted, og det skal vi straks komme tilbake til.

Når jeg inntil nå har gitt eksempler på saker som behandles av Høyesterett, har jeg nevnt prosesser mellom private parter eller straffesaker. Når talen er om Høyesteretts kompetanse, er det imidlertid noen andre trekk i bildet vi må ofre noen ord.

Vi har streifet maktfordelingsprinsippet om forholdet mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt. Stortinget gir lover og bevilger penger, regjeringen styrer over oss og domstolene dømmer. Det ligger imidlertid noe mer i dette prinsippet. De øverste myndigheter kontrollerer hverandre, holder hverandre i sjakk.

Domstolene er etter dette prinsippet uavhengige av den utøvende makt. I Grunnloven står det intet om den dømmende makts adgang til å avgjøre om den utøvende har fulgt loven når den nytter sin myndighet. Det ble dog kort tid etter at Høyesterett hadde trådt i funksjon, klart at domstolene, når de har forvaltningssaker til behandling, kan prøve om forvaltningens beslutninger er lovmedholdelige. Var det etter loven riktig å frata dr. NN hans legeautorisasjon?

Stortinget gir lover som domstolene - og da selvsagt også Høyesterett - må rette seg etter - enten man nå liker eller misliker hva som måtte være bestemt av lovgiveren. Det er dog på det rene at Høyesterett, og for så vidt også underordnede domstoler, har kompetanse til å avgjøre om Stortingets lover og andre beslutninger er i overensstemmelse med Grunnloven. I Høyesterett er det imildertid bare plenum som kan sette en lov til side som grunnlovsstridig.

Det vil senere i denne uken bli holdt et foredrag av justitiarius Smith om denne prøvelsesretten.

Vi har talt om pyramideformen. Høyesterett sitter på toppen av pyramiden. Av hensyn til rettsenheten kan det bare være én Høyesterett, og ut fra den samme betraktning har man alltid ment at det ikke i Høyesterett bør opereres med mer enn to avdelinger.

Det sier seg da selv at det er et begrenset antall saker den øverste domstol overkommer å behandle.

Til dette kommer at det bør være slik at det i første rekke er de vidtrekkende juridiske problemer Høyesterett bør befatte seg med, de spørsmål av juridisk art hvor avgjørelsen vil få betydning utenfor den konkrete sak. Man kan for eksempel si: Det er ikke noen oppgave for Høyesterett å avgjøre om grensen mellom Oppigarden og Nærigarden går fra A til B eller fra A til C. Det får greie seg når dette spørsmål er behandlet to ganger, først i tingretten og så i lagmannsretten.

Av de grunner jeg har nevnt, følger det at adgangen til den øverste domstol bør være begrenset. Det vi kan kalle ankelysten, lysten til, som det heter, "å høyra Høgsterettens dom" er stor. Det må altså være en silingsadgang som bør omfatte også de tilfellene hvor striden i første rekke står om bevisbedømmelsen. Dog må Høyesterett også kunne påse at rettferdigheten konkret skjer fyldest.

Det er Høyesteretts kjæremålsutvalg som foretar denne avsilingen eller skal vi si utplukkingen av de saker som Høyesterett bør behandle. I det praktiske liv blir bare ca. 25 % av de anker som kommer inn til denne domstol, henvist til behandling i en avdeling.

Så kan man spørre: Hvor har de kommet fra de menn og i den senere tid kvinner som har bekledd dommerembetene i Høyesterett? Vi kan ikke her gi oss til å pløye gjennom en historie på snart 200 år. Men vi kan i alle fall se på hvor dagens 19 dommere kommer fra. "Kommer fra" lyder noe stedlig, og det har da også, man kan si nærmest som en bebreidelse, vært fremhevet at dommerne har sin tilknytning til det vi kaller Oslogryta. I alle fall har mange av dommerne virket i denne byen før de har tatt sete i Høyesterett. Forholdet er imidlertid at det store flertall av dagens dommere i Høyesterett er som det heter i det gamle sprog, barnefødt andre steder, ikke bare født, men også oppvokst utenfor Oslogryta. Så vidt jeg kan se, er Tønsberg representert med ikke mindre enn 5 av dagens dommere.

Vi kan videre spørre: Fra hvilke grupper av jurister er dommerne rekruttert? Det har særlig vært tidligere tilknytning til Justisdepartementet som har vært trukket frem.

En rekke av dagens dommere har sin fortid i advokatenes rekker. Så vidt jeg har kunnet telle, er 11 av de nåværende dommere tidligere advokater. Syv av det vi kan kalle besetningen, har før de ble utnevnt til sine nåværende embeter vært dommere i lavere instanser, to som lagmenn. To har vært professorer og én riksadvokat. Dommer Bruzelius er svensk av fødsel og har svensk juridikum. Man må kunne si at kollegiet dekker et vidt erfaringsfelt. For min del har jeg vanskelig for å tro at det for en dommer spiller slik rolle at han for eksempel i sin ungdoms vår en tid tjenestegjorde i et departement.

Året 1968 ble et merkeår i Høyesteretts historie. Den første kvinnelige dommer ble utnevnt. Det var Lilly Bølviken. Hun er kontordamen som endte sin karriere som dommer i Høyesterett. Siden er ytterligere åtte kvinner utnevnt. I dag er det blant dommerne 5 kvinner.

Man pleier å si at kvinnene blant kontorpersonalet i Høyestrett blir behandlet som damer, de kvinnelige dommere som dommere.

Da dommer Bølviken tok sete, måtte man bryte en 150 år gammel tradisjon. Jeg har lest opp hvordan dommerne ble tiltalt da Høyesterett for første gang åpnet sine forhandlinger. "Høyst erværdige herrer, rikets øverste dommere". Slik var tiltalen helt opp til 1968. Men så måtte den endres. Det heter fra da av: "Høyst ærverdige rett, rikets øverste dommere."

Det skal være en omvisning i det som nå kalles Høyesteretts Hus. Dere vil kunne fastslå at dagens domstol virker i utmerkede omgivelser. Men slik har det så langt fra vært gjennom historien.

Da retten ble etablert i 1815, hadde man intet eget lokale å tilby den. Man måtte låne tilholdssted, og det man fikk til bruk var katedralskolens biblioteksal. Men den måtte man dele med lagtinget, og den var bare brukbar i den varmere årstid.

Så begynte for retten en lang vandring mellom leide lokaler, ofte svært så lite egnede for et lands øverste domstol. I en av de brukte salene hadde man store problemer med temperaturen. De dommerne som satt på vindussiden, hadde plager av trekk fra de gisne vinduene, mens de på den andre siden, ved ovnen, nærmest ble stekt.

Myndighetene innså at det måtte bygges et tinghus, men først i slutten av 1890-årene ble tanken satt ut i livet. Man bygget det huset dere nå er i.

Ett vesentlig trekk bør her nevnes. Det nye tinghuset skulle ikke bare huse landets Høyesterett. I første etasje holdt i mange Herrens år byretten til, i annen etasje lagmannsretten mens Høyesterett disponerte tredje etasje.

Rettssalene, særlig den for første avdeling, var bra, men ellers var det mangler. Huset rommet således ikke kontorer for høyesterettsdommerne. Når dommerne ikke satt i rett, arbeidet de hjemme. De bodde, de fleste av dem, i strøket bak slottet, i Homansbyen, på Frogner, Briskeby og Majorstuen. To rettsbetjenter gikk daglig hver to runder med håndvogn til dommernes boliger og hentet og bragte dokumenter.

Etter siste krig måtte det dog skaffes kontorer for dommerne. Huset ved siden av i Grubbegaten ble tatt i bruk. En tid måtte dog høyesterettsdommerne to og to dele arbeidsrom. Etter hvert fikk hver dommer sitt kontor.

Men så skjedde det. Det ble bygget et eget og nytt tinghus som skulle betjene så vel byretten som lagmannsretten. De forlot det huset vi nå er i, og det ble overlatt i sin helhet til Høyesterett. Huset ble restaurert. Dette skjedde i 90-årene. Man kan si: Endelig har rikets Høyesterett fått en verdig og praktisk godt brukbar bygning.

Jeg har med vilje gjemt et kapittel til slutt. På det kan vi som overskrift sette: "Høyesterett under krigen." Det er en spennende historie.

Da tyskerne hadde hertatt vårt land, fant Norges Høyesterett at domstolen måtte ta opp til vurdering om den, i den situasjonen som forelå, kunne fortsette sin dømmende virksomhet. Dommerne hadde i sin midte en folkerettsspesialist, høyesterettsdommer dr. juris Helge Klæstad, som etter krigen endte sin karriere som president for den internasjonale domstolen i Haag. Han utredet domstolens folkerettslige stilling for sine kolleger. Dommerne i Høyesterett kom til at de kunne fortsette i sine embeter så lenge de kunne dømme etter norsk rett.

Landet var okkupert av fienden. Den situasjonen som slik forelå, var regulert av folkeretten. Det forelå en internasjonal konvensjon som så vel Tyskland som Norge var bundet av - Haagkonvensjonen. Etter den var det satt grenser for hva en okkupant kunne gjennomføre på et hertatt område. Blant annet var det begrenset hva okkupanten kunne foreta seg overfor og med det okkuperte lands lovgivning. Landets lover skal respekteres med mindre det foreligger absolutte hindringer. Dette fulgte av artikkel 43 i konvensjonen.

Til en begynnelse, la oss si til ut på sommeren 1940, oppsto det ingen konflikt mellom okkupasjonsmakten, representert ved rikskommisar Terboven, og Høyesterett om den gjensidige kompetanse.

I løpet av høsten dette året tilspisset imidlertid situasjonen seg. Tyskerne innsatte det som ble kalt de kommisariske statsråder i våre departementeter, og tyskerne og disse herrer tok fatt på å omordne vårt samfunn slik at det de kalte den nye tids ånd kunne få gjennomslagskraft.

I denne forbindelse rettet de sin oppmerksomhet mot domstolene. Etter landets lover var ordningen at de lekdommere som skulle delta i pådømmelsen så vel av straffesaker som av sivile tvister, ble utpekt av kommunestyrene, altså på demokratisk sett. Så ble det ved loddtrekning blant dem som slik var utvalgt, bestemt hvem som skulle delta i den konkrete saken.

De da styrende mente at denne ordningen ikke varetok den nye tids ånd og behov. Det ble bestemt at meddommerne skulle velges, utplukkes er kanskje et bedre uttrykk, av statsråden som da kunne sørge for at domstolene ble besatt med meddommere av det man kunne kalle den nye tids ånd.

Høyesterettsdommerne mente at okkupasjonsmakten gjennom denne forordning fra statsråden gikk utenfor den kompetanse som var gitt den gjennom Haagkonvensjonen, og retten protesterte overfor myndighetene.

Vi kan så si: Nærmest som et mottrekk gikk de da regjerende myndigheter til det skritt å nedsette aldersgrensen for dommere, og da også for medlemmene av Høyesterett. Den var etter loven 70 år. Nå ble den, og da med virkning for alle tidligere ansatte, satt ned til 65 år.

Som en følge av dette grep kunne de daværende makter bli kvitt 11 av Høyesteretts dommere, medregnet justitiarius Paal Berg. Det kunne så utnevnes nye folk av den rette tro, og den nye justitiarius kunne ved sammensetningen av den dømmende rett, alt etter sakens behov, sørge for at de "rett-troende" var i flertall innen det dømmende kollegium.

Høyesterett protesterte og hevdet at okkupasjonsmakten ved dette skritt hadde gått utenfor sin kompetanse etter Haagkonvensjonen. Her sto man imidlertid overfor et folkerettslig spørsmål av stor betydning. Som vi har talt om, har Norges Høyesterett kompetanse til å prøve om Stortingets beslutninger er i overensstemmelse med Grunnloven. Nå var spørsmålet om retten vis a vis okkupasjonsmakten etter folkeretten hadde kompetanse til å prøve om de folkerettslige grenser var overskredet.

Høyesterett mente at en slik kompetanse tillå denne domstolen, og gav overfor rikskommisaren uttrykk for sin oppfatning.

Det er lett å se at her grodde det frem en konfliktsituasjon. Tyskerne og nazimyndighetene mente at den nye forordning om aldersgrense 65 år, kunne nyttes overfor Høyesterett, og en slik bestemmelse kom 5. desember 1940.

Nå kunne man altså bli kvitt 11 høyesterettsdommere. Det var dog bestemt i den nye forordningen at statsråden for Justisdepartementet kunne gjøre unntak, la en dommer som hadde mer år på nakken enn 65, bli sittende. Men da satt altså vedkommende dommer på statsrådens nåde.

Før Høyesterett rakk å protestere, fikk retten et brev fra selveste Terboven. Det var datert 3. desember, men ble bragt med bud til Høyesterett først 7. desember. Det heter i dette brevet - på tysk og norsk:

"… Die Gültigkeit dieser Vorschriften kann vom Höyesterett oder von einem sonstigen norwegischen Gericht nicht in Zweifel gezogen werden, da es ausschliesslich mir zusteht, darüber zu entscheiden, welche Massnahmen zur Förderung der öffentlichen Ordnung und des öffenlichen Lebens in Norwegen zweckdienlich sind. Die in dem Beschluss des Höyesterett von 19. November 1940 zum Ausdruck gebrachte Rechtsauffassung geht daher von falschen Voraussetzungen aus und ist somit rechtsirrig."

"… Disse forskrifters gyldighet kan ikke dras i tvil av Høysterett eller av noen annen norsk domstol, for det tilkommer utelukkende meg å avgjøre hvilke forholdsregler der er hensiktsmessige for å fremme den offentlige orden og det offentlige liv i Norge. Den rettsoppfatning som er brakt til uttrykk i Høyestretts bslutning av 19. november 1940, går derfor ut fra falske forutsetninger og er således rettsvillfarende."


Så fremkom Terboven, fremdeles i dette brevet, med en direkte trussel. Han uttalte at det anbefalte seg for Høyesterett å avholde seg fra å ta stilling til statsrådenes forholdsregler, da dette ville ha karakter av politisk demonstrasjon.

Dommerne i Høyesterett var av den oppfatning at de ville svikte sin plikt og bryte sitt dommerløfte om de bøyde seg for rikskommisarens standpunkt.

Ved et brev til myndighetene av 9. desember tok Høyesterett avstand fra forordningen om aldersgrensen. Så utgikk det fra domstolen 12. desember et nytt brev. Dommerne fastholdt sitt standpunkt, og så kommer den viktige setning, en historisk setning: "Vi finner derfor ikke å kunne fortsette i våre embeter."

Det kom et mellomspill. Statsråden, Risnes, forsøkte å finne en utvei. Han innkalte til samtale de av dommerne som ikke ble rammet av forordningen om aldersgrensen. Hans tanke var å få disse til å fortsette. Mannen hadde ikke hell med seg. Dommer Erik Solem svarte statsråden: "Man kan ikke vri av seg sin samvittighet som man vrenger av seg en skjorte."

Høyesterett skrev et nytt brev 21. desember. Man kunne ikke se at statsråden hadde folkerettslig hjemmel til å pålegge medlemmene av Høyesterett å fortsette i sine embeter under de foreliggende forhold.

21. desember 1940 fratrådte så samtlige dommere i Høyesterett.

Ukallede personer, slik kan man benevne dem, inntok deres plasser. Det var ikke Norges Høyesterett. Man taler om "nazihøyesterett". Det inntrådte det man kan kalle et interregnum. Det varte fra 21. desember 1940 til 8. mai 1945.

Den 14. mai 1945 kunne justitiarius Paal Berg erklære forhandlingene i Norges Høyesterett for gjenåpnet.

Høyesteretts beslutning var meget modig. Under den alvorlige trussel som var rettet mot rettens medlemmer, gjorde dommerne sin plikt som medlemmer av Norges Høyesterett.

Domstolens handlemåte fikk stor betydning i motstandskampen. Dommerne kastet glans over sin domstol, ikke bare hos nordmenn, men i hele den frie verden.

Mange vil kanskje spørre: Hvordan er det å sitte i Høyesterett? Lever dommerne langt fra det pulserende liv? De sitter der og hører på milelange foredrag fra de to sortkledde der borte i skranken. Ja, er ikke dette bent frem kjedelig?

Selvsagt har dommerne kjedelige saker og må høre på kjedelige advokater. Kjedsommelighet preger så mange yrker og er ikke noe særfenomen for Høyesterett. Men man føler seg ikke innelåst. Det er det virkelige livs problemer vi får oss forelagt. Og så må et moment nevnes. Det er de gode kollegiale forhold. Vi er til stadighet uenige, men ingen blir uvenner av den grunn. Og så, en ting til. Det å være en av dette kollegium er i seg selv en inspirasjonskilde.

Jeg kan si det som Celius i Nils Kjærs "Det lykkelige valg" - med en omskrivning: "I Høyesterett, Lavinia, der er det godt å sitte."