Meny

Høyesteretts dom, 06.09.2012, HR-2012-01734-A, (sak nr. 2012/247), sivil sak, anke over dom

Jens Olstad (advokat Jon Rabben) mot Christen Knagenhjelm (advokat Endre Grande)

Dommere: Bergsjø, Tjomsland, Stabel, Webster, Schei

Saken gjaldt spørsmålet om vassdragsrettigheter i Kaupangerelven ble holdt tilbake da gnr. 97 bnr. 2 i Sogndal kommune ble solgt fra Nils J. Knagenhjelm til Jens Olstad i 1949.

Kaupanger Hovedgård omfatter betydelige skog- og jordbruksarealer i Kaupanger i Sogndal kommune og har siden 1710 vært i slekten Knagenhjelms eie. I perioden 1948–1952 ble alle bygselbruk og husmannsplasser utskilt som selveiende bruk, og de fleste fikk seg tillagt én eller to skogteiger, i tillegg til den innmark som historisk hadde vært knyttet til bruket. Seks av de utskilte brukene fikk skogteig som støter til/mot Kaupangerelven, herunder Jens Olstad. I kontraktsdokumentene til Olstad sto det ingenting om vassdragsrettigheter. For de øvrige fem brukene var det valgt ulike løsninger. Dels var grensen lagt langs elvebredden, slik at kjøper ikke fikk rettigheter til elven. For andre eiendommer gikk grensen i elven, men slik at reguleringsretten var uttrykkelig tilbakeholdt. Partene var for Høyesterett enige om at grensen mellom Olstads eiendom og hovedgården går midt i elven. Spørsmålet var om overdragelsen av Olstads eiendom også omfattet vassdragsrettighetene, eller om disse ble tilbakeholdt ved salget.

Høyesterett viste enstemmig til at utgangspunktet etter vannressursloven § 13 er at vassdraget tilhører eieren av den grunn det dekker, hvis ikke annet følger av "særlige rettsforhold". Dette må leses som en henvisning til de rettsgrunnlag som rettsordenen for øvrig anerkjenner, jf. Rt. 2012 side 808 avsnitt 39.

Med utgangspunkt i dommene inntatt i Rt. 1924 side 693 og Rt. 1971 side 596 drøftet Høyesterett hvilke beviskrav som må være tilfredsstilt for å legge til grunn at vannrettighetene tilligger en annen enn grunneier. I sistnevnte dom heter det at det må kreves "bevis av en vekt som ikke etterlater rimelig tvil". Høyesterett kom enstemmig til at dette utsagnet må relatere seg til kvaliteten på bevisene, ikke til hvor tung bevisbyrden er. Også på dette området er alminnelig sannsynlighetsovervekt tilstrekkelig. Men tilbakehold av vassdragsrettigheter kan ikke anses sannsynliggjort gjennom løse antakelser eller påstander – det må foreligge konkrete og påvisbare forhold som viser at rettighetene ikke fulgte med.

Høyesterett drøftet så om det i denne konkrete saken forelå klare nok holdepunkter for at vassdragsrettighetene var holdt tilbake. Her delte Høyesterett seg i et flertall og et mindretall. Flertallet – dommerne Stabel, Webster og Bergsjø – fant at vassdragsrettighetene ikke var holdt tilbake. Flertallet påpekte at eiendommen i skjøtet var overdratt "med tilliggende herligheter og rettigheter". Riktignok var det holdepunkter i de andre salgene for at Kaupanger Hovedgård hadde ment å holde tilbake i det minste fallrettigheter. Men på bakgrunn av at forskjellige løsninger var valgt for de enkelte eiendommene, kunne dette ikke i seg selv være avgjørende. Flertallet la også vekt på at etterfølgende omstendigheter kunne tilsi at Olstad har oppfattet seg som eier av rettighetene til elven, og på at hovedgården som den sterke part kunne inntatt en uttrykkelig bestemmelse om dette i kontrakt eller skjøte.

Mindretallet – justitiarius Schei og dommer Tjomsland – kom til at det forelå klare nok holdepunkter for at fallretten, som tvisten reelt sett måtte anses å gjelde, var holdt tilbake. De øvrige salgene viste etter mindretallets syn at selgeren mente å beholde disse rettighetene. Kaupanger var et lite sted, og Olstad må ha hatt kunnskap om de andre salgene. Etter mindretallets syn var det vanskelig å se at Olstad kunne ha trodd at overdragelsen var ment å omfatte også fallrettighetene. Under enhver omstendighet burde han ha forstått hvilke forutsetninger selgeren la til grunn.

Les avgjørelsen i sin helhet