Meny

Høyesteretts dom, 12.12.2014, HR-2014-02425-S, (sak nr. 2014/604), sivil sak, anke over dom

I. A (advokat Christian Lundin) (Advokat Tom Sørum - rettslig medhjelper), Personskadeforbundet LTN (partshjelper) (advokat Christian Lundin) mot Aioi Nissay Dowa Insurance Company of (advokat Ole Andersen), Europe Ltd, norsk filial v/generalagent(advokat Jarl R. Henstein Tennant Assuranse AS - rettslig medhjelper)

II. Aioi Nissay Dowa Insurance Company of (advokat Ole Andersen)
Europe Ltd, norsk filial v/generalagent (advokat Jarl R. HensteinTennant Assuranse AS - rettslig medhjelper)
mot A (advokat Christian Lundin) (Advokat Tom Sørum - rettslig medhjelper) Personskadeforbundet LTN (partshjelper) (advokat Christian Lundin)

Dommere: Bull, Øie, Matningsdal, Tønder, Normann, Tjomsland, Utgård, Endresen, Indreberg, Kallerud, Schei 

Saken gjaldt erstatningsoppgjøret etter en alvorlig og varig personskade. Spørsmålet var hvilken kapitaliseringsrente som skal anvendes ved neddiskonteringen av fremtidig inntektstap, fremtidige utgifter og menerstatning til nåtidsverdi. I tilknytning til dette oppstod også spørsmål om hvilket tillegg til erstatningene for fremtidige inntektstap og utgifter som skal gjøres for såkalt skatteulempe.

Tre økonomiprofessorer var oppnevnt som sakkyndige i saken.

Høyesterett gjentok standpunktet fra tidligere rettspraksis om at kapitaliseringsrenten skal baseres på et realavkastningssynspunkt, altså forventet nominell avkastning minus inflasjon.

Høyesterett lot ikke hensynet til forventet reallønnsvekst komme inn ved beregning av kapitaliseringsrenten, og tok ikke stilling til om dette var noe skadelidte ville ha hatt krav på ved fastsetting av fremtidig inntektstap i kroner.

Hvilken realavkastning som skal legges til grunn for kapitaliseringsrenten, avhenger av hvilken risiko som det kan forventes at skadelidte tar ved investering av erstatningsbeløpet. Dette er et spørsmål om skadelidtes tapsbegrensingsplikt. I tråd med tidligere rettspraksis uttalte Høyesterett at deler av erstatningen må forventes investert i aksjer og eventuelt i andre typer særlig sikre obligasjoner, ved siden av statsobligasjoner og bankinnskudd. Det må også tas hensyn til at en del av erstatningen gjerne brukes til å finansiere bolig.

Gitt de langsiktige økonomiske utsiktene nasjonalt og globalt kom Høyesterett på dette grunnlag enstemmig til at kapitaliseringsrenten som hovedregel må være 4 prosent. Hovedregelen har fra 1993 vært 5 prosent.

I saken oppstod det også spørsmål om det bør gjelde en særlig kapitaliseringsrente dersom erstatningen skal forvaltes av fylkesmannen som vergemålsmyndighet og dermed må settes i bank. Et flertall på 7 dommere gikk mot dette, mens et mindretall på 4 dommere gikk inn for en kapitaliseringsrente på 3 prosent for personer under vergemål som er underlagt en ordning med tvungen forvaltning av midlene.  

En enstemmig Høyesterett kom til at skatteulempen, som de siste 20 år i de fleste tilfelle har vært satt til 25 prosent, måtte justeres ned til 20 prosent. Satsen på 20 prosent ble ansett som en hovedregel som det må sterke grunner til å gjøre unntak fra.

Les avgjørelsen i sin helhet