Meny

Høyesteretts dom 25. april 2016, HR-2016-867-A, (sak nr. 2015/1854), sivil sak, anke over dom

I. Oslo kommune (kommuneadvokaten i Oslo v/advokat Tomasz Edsberg) mot A (advokat Magnus Buflod), Norsk Sykepleierforbund (partshjelper) (advokat Einar Engh)

II. A (advokat Magnus Buflod), Norsk Sykepleierforbund (partshjelper) (advokat Einar Engh) mot Oslo kommune (Kommuneadvokaten i Oslo v/advokat Tomasz Edsberg)

Dommere: Bull, Ringnes, Bårdsen, Tønder, Øie

Saken gjaldt et erstatningskrav fra en deltidsansatt sykepleier overfor arbeidsgiveren. For å komme opp i heltidsstilling hadde hun gjort gjeldende fortrinnsrett bare til en del av en utlyst stilling, men hadde fått avslag. Hun hadde deretter fått medhold av en tvisteløsningsnemnd opprette i medhold av arbeidsmiljøloven i at hennes fortrinnsrett var krenket. Arbeidsgiveren hadde ikke brakt saken om fortrinnsrett inn for domstolene innen den fristen som arbeidsmiljøloven setter. Den etterfølgende erstatningssaken mot arbeidsgiveren reiste derfor både spørsmål om arbeidsgiveren var forhindret fra å gjøre gjeldende som en innsigelse mot erstatningskravet at nemndas vedtak var feil, og ‒ dersom en slik innsigelse kunne gjøres gjeldende ‒ om nemndas vedtak var feil.

Et flertall på tre dommere kom til at arbeidsgiveren fortsatt kunne gjøre gjeldende at nemndas vedtak var feil, ettersom loven manglet en bestemmelse om såkalt "rettskraft" for nemndas vedtak. To dommere anså ikke dette som avgjørende og mente at innsigelsen var avskåret når arbeidsgiveren hadde oversittet søksmålsfristen for å bringe saken om det forelå fortrinnsrett inn for domstolene. De ville dermed tilkjenne arbeidstakeren erstatning.

De tre dommerne i flertallet, som måtte ta stilling til om fortrinnsretten var krenket for å avgjøre erstatningskravet, mente alle at nemndas vedtak var feil, og at arbeidstakeren ikke hadde krav på erstatning. To av dommerne mente at arbeidsmiljøloven generelt var til hinder for delvis inntreden i en utlyst stilling, selv når det var nødvendig for å unngå å komme over 100 prosents stilling. Den tredje dommeren var uenig i dette, men kom etter en konkret vurdering til at inntreden ville innebære "vesentlige ulemper", og at arbeidstakeren derfor kunne nektes inntreden i dette tilfellet.

For fullstendighetens skyld uttalte også de to andre dommerne seg om sitt syn på forståelsen av arbeidsmiljøloven. Én mente at arbeidsmiljøloven generelt var til hinder for delvis inntreden, mens den andre mente at det måtte foretas en konkret vurdering.

Dommen gir veiledning om virkningen av forvaltningsvedtak i senere rettssaker og om forståelsen av arbeidsmiljølovens bestemmelse om deltidsansattes fortrinnsrett til nye stillinger.

Les avgjørelsen i sin helhet