Meny

Artikkel av høyesterettsjustitiarius Tore Schei, publisert i Advokatbladet nr. 4/2008

Går vi 15-20 år tilbake i tid, hendte det knapt at advokatene i saker for Høyesterett fremla skriftlige disposisjoner for sine foredrag. Det er helt annerledes i dag. I sivile saker legger i praksis ankende parts prosessfullmektig alltid frem en disposisjon, og som oftest gjør også ankemotpartens prosessfullmektig det.

At Høyesterett nå får skriftlige disposisjoner til advokatenes foredrag, har vært en god endring. Sakene kan være kompliserte og foredragene omfattende. For dommerne – og sikkert også for motparten – er det, hvor disposisjon mangler, ikke alltid lett å se hva advokaten vil med den drøftelsen han eller hun holder på med. En skriftlig disposisjon vil ofte kunne avklare det. Det kan for dommerne oppstå spørsmål om advokatens drøftelse og argumentasjon må modifiseres eller ses i lys av forhold advokaten ikke har berørt. Et blikk på disposisjonen vil kunne vise om dette behandles senere eller om dommerne bør ta det opp i spørsmål. En skriftlig disposisjon er dessuten et praktisk hjelpemiddel for dommerne under rådslagning og domsskrivning.

Selv om det forhold at det nå inngis disposisjoner til innleggene, generelt sett har vært en god utvikling, ser vi dessverre stadig flere eksempler på at disposisjoner er uheldig utformet og til dels er i strid med prosessreglene eller grunnleggende prinsipper vår prosess hviler på.

Høyesterett har utarbeidet omfattende orienteringer om saksforberedelsen og ankeforhandlingen – én for sivile saker og én for straffesaker. Disse sendes til advokatene i alle saker hvor samtykke til anke gis, og de ligger også på internett i tilknytning til Høyesteretts hjemmeside (www.hoyesterett.no). Det er all grunn for advokatene til å lese disse orienteringene skikkelig. Ikke helt sjelden viser saksforberedelsen eller prosedyren at det ikke er gjort.

I orienteringen for straffesaker er det sagt om disposisjoner:

”I noe større saker bør det utarbeides disposisjon for hovedinnleggene. For utforming av disposisjon vises til orientering om saksforberedelse og ankeforhandling i sivile saker, publisert på www.hoyesterett.no. Orienteringen kan også fås ved henvendelse til Høyesteretts kontor

I de fleste straffesaker er det fremdeles slik at det ikke fremlegges noen disposisjon. Det er greit for de mindre og oversiktlige sakene, som blant annet vil være tilfellet for de fleste anker som gjelder straffutmåling. Men også straffesaker kan være kompliserte og omfattende, og her bør det, som det nå er sagt i orienteringen, lages disposisjoner. Disposisjonene bør utarbeides etter samme mønster som for disposisjoner i sivile saker.

Om disposisjoner og utformingen av disse, er det sagt i orienteringen for sivile saker:

”Det er hensiktsmessig at partene utarbeider en disposisjon for sine hovedinnlegg. Disposisjonen skal gi en oversikt over sakens faktiske eller rettslige hovedproblemstillinger, og bør inneholde henvisninger til de steder i faktisk og juridisk utdrag som det skal dokumenteres fra. Disposisjonen skal ikke ha karakter av skriftlig prosedyre, jf. tvisteloven § 30-11 annet ledd, jf. § 9-14 annet ledd. Den skal således ikke være argumenterende, og det skal ikke inntas sitater i disposisjonen. Normalt vil det være passende med en disposisjon på 5-10 sider til et foredrag over en rettsdag. Det bør være plass til å notere i den. Disposisjonen bes innlevert Høyesterett i 8 eksemplarer. Dersom disposisjonen som inngis er å anse som et skriftlig innlegg, vil retten kunne nekte den fremlagt.”

Den uheldig utviklingen i utformingen av disposisjonene knytter seg til fire forhold: Omfanget, detaljeringsgraden, sitater og formen. Når det gjelder omfanget, er det grunn til å trekke tråden tilbake til formålet med disposisjonen. Det skal gis en oversikt over fremstillingen. Dessuten bør det, som det sagt i rettledningen, tas inn henvisninger til det faktiske og det rettslige materialet det blir vist til, og i den rekkefølgen advokaten vil vise til det. Det kan gjøres rett og slett ved at det i disposisjonen settes inn for eksempel U I s. 23 og JU I s.50, hvis det er første bind side 23 i faktisk utdrag og side 50 i første bind av juridisk utdrag som det skal vises til. Henvisningene til utdragene sparer retten for å notere. Det gir større mulighet for å konsentrere seg om det som sies. En disposisjon med utdragshenvisninger til et foredrag over en hel rettsdag, bør normalt være på mellom 5 og 10sider – da også hensyntatt at det er tilstrekkelig marg og ”luft” til å notere i disposisjonen.

Med dette er det også sagt noe om detaljeringsgraden. Disposisjonen skal ikke reflektere de enkelte punkter i en argumentasjonsrekke, men sakens faktiske eller rettslige hovedproblemstillinger og henvisninger til det materialet det som det vises til under disse punktene. At disposisjonen ikke skal reflektere detaljer i en argumentasjonsrekke, har også sammenheng med formen i disposisjonen, som jeg straks kommer tilbake til.

Det skal ikke inntas sitater i disposisjonen, verken fra faktisk eller rettslig materiale. Uttalelser – faktiske eller rettslige – må nærmest unntaksfritt leses i den sammenheng de står. Det kan man bare gjøre ved å gå til kilden. I disposisjonen skal det kun henvises til hvor i utdragene det siteres fra – ikke noe mer.

Den for store detaljeringsgraden i mange disposisjoner, kombinert med at det tas inn en rekke sitater, og også ved at det hele presenteres i en argumenterende form og sammenheng, gjør at disposisjonene fremtrer som rene skriftlige innlegg i saken – skriftlige prosedyrer. Dette er i klar strid med muntlighetsprinsippet som både tvistemålsloven, tvisteloven og straffeprosessloven er grunnet på. I tvisteloven er det uttrykkelig sagt at hjelpedokumenter, som disposisjoner er praktisk viktige eksempler på, ikke skal ha karakter av skriftlig prosedyre, jf. tvisteloven § 9-14 annet ledd tredje punktum.

Opp gjennom årene er det fra Høyesteretts side i meget liten utstrekning reist innsigelser mot at det har vært fremlagt og brukt disposisjoner som har vært i strid med den regel om hjelpedokumenter som nå er kommet til uttrykk i tvisteloven. Det har nok, særlig på de kursene som årlig holdes om saksforberedelse og prosedyre for Høyesterett, vært gitt klare råd om detaljeringsgraden, at sitater ikke skal tas inn og at disposisjonen ikke må være skriftlig prosedyre, men i praksis har det ikke vært reagert når disse rådene ikke har vært fulgt.

Høyesterett er nå innstilt på å reagere mot disposisjoner som ikke fyller tvistelovens krav til hjelpedokumenter. Utglidningene ved utformingen av disposisjoner er gått stadig lenger, med disposisjoner opp til 40 sider i middels store saker. Det må påføre partene betydelige meromkostninger, og slike disposisjoner er mer et hinder enn en tilrettelegging for hensiktsmessig muntlig behandling. Advokatene må regne med at dersom det inngis en disposisjon til Høyesterett som reelt sett er skriftlig prosedyre, vil retten nekte den fremlagt.

Til slutt og for ikke å bli misforstått: Gjennomgående er de disposisjonene vi får gode og har en hensiktsmessig detaljeringsgrad og omfang og en riktig form. Også her gjøres det mye godt advokatarbeid. Det ser vi svært gjerne at fortsetter. Det vi ønsker å sette en stopper for, er den utglidning vi har sett i omfang og utforming i retning av skriftlige prosedyrer.

Siden ble sist oppdatert: 09.11.2017, kl. 12.28