Meny
Fra storkammerssaken om strukturerte spareprodukter mars 2013. Foto: Høgsterett

Kravene for å få tillatelse til å være advokat ved Høyesterett følger av domstolloven § 221. Ett av kravene er at advokaten har bestått en prøve avlagt for Høyesterett. Prøven består av å prosedere to muntlige saker.

Minst én av sakene må være en sivil sak for den ankende part, med mindre Høyesteretts ankeutvalg av særlige grunner gir tillatelse til annet. Hvorvidt det foreligger særlige grunner, beror på en konkret helhetsvurdering, hvor et sentralt moment er om de to prøvesakene sett i sammenheng er tilstrekkelig krevende og om de gir et fullgodt grunnlag for å bedømme advokatens prestasjoner i skranken.

Det kan bare være én prøveadvokat i samme sak, med mindre Høyesteretts ankeutvalg av særlige grunner gir tillatelse til annet. Når det er flere prøveadvokater i en sak, må det først avklares hvem som har fortrinnsrett til prøvesak. Dette avgjøres i henhold til Advokatforeningens retningslinjer, se www.advokatforeningen.no/radgivning/advokatbevilling/hoyesterettsproven. Dersom advokaten uten fortrinnsrett, har ført saken for en lavere instans, vil ankeutvalget normalt gi tillatelse til to prøveadvokater i saken. Begrunnelsen vil her normalt være prosessøkonomiske hensyn. Dersom advokaten uten fortrinnsrett derimot er ny for Høyesterett, har ankeutvalgets praksis vært meget restriktiv. Samtykke er da bare gitt i helt spesielle tilfeller. Sentrale momenter ved vurderingen vil kunne være om saken gjelder et rettsområde hvor spesialkompetanse hos advokaten kan begrunne unntak, om det foreligger et særlig tillitsforhold mellom advokat og klient, eller om sterke prosessøkonomiske grunner taler for samtykke.

 

Utdrag fra artikkel av justitiarius Tore Schei, publisert i Advokatbladet nr. 1 for 2008 i sin helhet.

Høyesterett gir på flere måter veiledning om hvordan opplegget av sakene og prosedyren bør være, og det er dette advokatene prøves mot.

Slik veiledning og orientering er for det første gitt i de orienteringene som sendes advokatene i alle saker som er henvist til behandling i Høyesterett. I orienteringene er det gitt uttrykk for hvordan saksforberedelsen bør legges opp, om fremleggelse og bruk av hjelpedokumenter, om gjennomføringen av foredragene mv. Videre har det nå i en årrekke vært holdt kurs om saksforberedelse og prosedyre for Høyesterett, hvor to høyesterettsdommere sammen med en meget erfaren advokat, har gått detaljert inn på hvordan opplegget av saker for Høyesterett bør være og hva som er en god prosedyre. 

Det som derimot ikke kan utmeisles presist, er hva som skal til for å bestå prøven. Et generelt utgangspunkt kan man få ved å se på hvorfor vi har høyesterettsprøven. Det er begrunnet i hensynet til Høyesterett og Høyesteretts oppgaver. Som prejudikatdomstol har Høyesterett i sakene behov for et sikkert og tilstrekkelig bredt rettslig avgjørelsesgrunnlag, og må selvfølgelig også få presentert det faktum den konkrete rettsanvendelsen skal baseres på. Dette vil ikke si at advokatens oppgave er å gi Høyesterett en objektiv fremstilling av saken.Han eller hun skal selvfølgelig argumentere for det rettslige syn og det faktum parten er tjent med, men argumentasjonen må ta høyde for og imøtegå rettslige og faktiske motargumenter.Det hele leder frem til en totalvurdering av om advokaten er egnet til å gi Høyesterett det Høyesterett må ha for å løse sine oppgaver – sml. domstolloven § 221 første ledd nr. 3 om at advokaten må ha ”vist seg skikket for sakførsel ved Høyesterett”. Er totalvurderingen negativ, er prøven ikke bestått.

I denne totalvurderingen inngår selvfølgelig en rekke vurderingsmomenter:

Disposisjon
Foredraget må ha en logisk og fremstillingsmessig god disposisjon. Denne bør være nedfelt i en skriftlig disposisjon egnet nettopp til å vise hvor advokaten til enhver tid er i sin fremstilling.

Fremstilling av faktum
I nesten alle saker er det noe faktum som må gjennomgås. Det er viktig at dette gjøres på en effektiv måte og på en måte som gir retten det faktiske grunnlaget for avgjørelsen. Orienteringen gir nærmere veiledning om hvordan dette bør gjøres. Det må tilføyes at det er viktig at advokaten er kjent med faktum i detalj – også om sider av faktum som kan synes perifert, og som det derfor ikke er aktuelt å redegjøre for med mindre det tas opp av motparten eller retten.

Fremstilling av rettsstoffet
De rettslige spørsmålene er i de aller fleste sakene for Høyesterett de sentrale. De ulike rettskilder må gjennomgås på en oversiktlig og instruktiv måte. Det er viktig ikke å være for detaljorientert, for eksempel ved gjennomgang av forarbeider eller teori. Også her inneholder orienteringen råd om hvordan denne fremstillingen bør gjennomføres.

Ikke så få saker for Høyesterett reiser kompliserte og spesialiserte rettsspørsmål. Det er nødvendig at advokaten behersker rettsstoffet på det aktuelle fagfeltet.