Høyesterett i 1814

Fra 1821 holdt Høyesterett til i Teknikken på hjørnet av Rådhusgata og Nedre Slottsgate. Foto: Ukjent/Oslo Bymuseum

Etablering og utnevning av dommere

I unionstiden hadde Norge og Danmark en felles dansk-norsk høyesterett. Den holdt til i København. Da unionen ble oppløst ved Kieltraktaten av 14. januar 1814, måtte fellesordningen opphøre. Den nye situasjonen krevde at Norge som et fritt land fikk sin egen høyesterett. I § 89 i Grunnloven av 17. mai 1814 ble det derfor bestemt: 

“ Til at dømme i sidste Instans skal, saasnart mueligt, organiseres en Høiesteret, der ikke maa bestaae af færre, end Justitiarius og 6 Tilforordnede.” 

“Saasnart mueligt” ble tolket bokstavelig. Den 25. mai 1814, altså bare noen dager etter Riksforsam­lingen, besluttet regjeringen å starte arbeid et med å etablere den nye domstolen. Det ble arbeidet raskt. Allerede i juli var et utkast til “instruktion” for Høyesterett klart. Etter forslaget skulle saksbehandlingsmåten være dels muntlig, dels skriftlig, avhengig av saken. Men det var stor uenighet om dette. Diskusjonen pågikk nesten helt frem til Høyesteretts formelle åpning ett år senere, den 30. juni 1815. 

Den 27. september 1814 utnevnte regjeringen Johan Randolf Bull, stiftsamtmannen i Bergen, som Høyesteretts første justitiarius. Sammen med ham ble også de andre dommerne – eller assessorer, som de ble kalt den gangen. De seks var etatsråd Hans Falbe, justisråd Peter Collett, stiftsoverrettsassessor Jørgen Mandix, stiftsoverrettsassessor Jens Petter Debes, soren­skriver Andreas Kiønig og byfogd Fredrik Motzfeldt. Kiønig og Motz feldt hadde vært medlemmer av Riksforsamlingen på Eidsvoll. I alder spente dommerne fra 35 til 65 år. I tillegg til dommerne ble det også utnevnt en justissekretær og to protokollsekretærer. 

Justitiarius Bulls årlige “gage” skulle være 4 000 riksbankdaler, mens de øvrige dommernes lønn varierte mellom 2 000 og 2 600 riksbankdaler. Justis- og protokollsekretærenes lønn var henholdsvis 1 400 og 1 000 riksbankdaler. Regjeringen kunne ikke ha truffet et bedre valg enn å utnevne Johan Randolf Bull til justitiarius. Han var en person med “ skarp dømmekraft og human livs­oppfatning forenet med prøvet erfaring og et sundt praktisk blik for livets realiteter”. Med sine 65 år ble han av sin samtid omtalt som den “ærverdige olding”; en karakteristikk som nok sier mye om datidens gjennomsnittlige levealder på omkring 40 år. 

Etatsråd Falbe skulle ifølge seg selv ha fått gjentatte forsikringer av Kong Christian Fredrik om at han ville bli utnevnt til justitiarius. Han ble derfor så skuffet over bare å bli valgt som 1. assessor at han sa fra seg embetet. Petter Collett rykket da opp til 1. assessor. Den ledige dommerplassen som fulgte av opp rykket, ble senere – i jun i 1815 – fylt ved at advokat Christopher Frimann Omsen ble utnevnt som den sjette assessor. 

Etter dommerutnevnelsene var det viktig å finne et egnet lokale for den nye domstolen. Dette var vanskelig. Kristiania var ikke forberedt på å ta imot alle de institusjoner som fulgte med byens stilling som hovedstad i det selvstendige Norge. 

I oktober 1814 foreslo justitiarius Bull overfor regjeringen at Høyesterett skulle overta lokalene til det som hadde vært den øverste domstol i landet under dansketiden – Overhoffretten. Den hadde holdt til i Stiftsgaarden i Rådhusgaten 13. Men til tross for regjeringens positive innstilling til Bulls forslag, nektet stiftsamtmannen i Kristiania å gi slipp på de beste rommene. Høyesterett måtte ta til takke med en sal i bygningens første etasje. Den ble beskrevet av retten selv som et “maadelig lokale” der det verken var plass til et justiskontor eller arkiv. Høyesteretts offisielle åpning og senere rettsmøter måtte derfor holdes i Katedralskolens bibliotek i Dronningens gate 15. 

Høyesteretts plassproblem forble uløst helt til 1903. Da flyttet domstolen inn i den nye Justisbygningen i Kristiania, den bygningen som idag er Høyesteretts Hus. 

Artikkelen bygger på informasjon i G. Hallager, Norges Høiesterett 1815-1915, Bind I 1815-1863 og Nils Rune Lan geland, Siste ord, Høgsterett i norsk historie 1814-1905.

Tilbake til førstesiden www.hoyesterett.no