Rekkevidden av arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningsloven § 2-1

Høyesteretts dom, 14.09.2012, HR-2012-01780-A, (sak nr. 2012/33), sivil sak, anke over dom

A Biluteleie AS (advokat Thomas Smedsvig) mot B (advokat Kurt O. Bjørnnes)

Dommere: Bårdsen, Stabel, Endresen, Normann, Schei

Saken gjaldt rekkevidden av arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven § 2-1.

Stasjonslederen i et bilutleiefirma lurte en kunde til å betale 130 000 kroner kontant for en av firmaets leasede utleiebiler. Salget var fiktivt og vederlaget gikk tapt. Kunden reiste sak mot bilutleiefirmaet og krevde erstatning for sitt tap. Han vant frem i tingretten. Lagmannsretten fant også grunnlag for ansvar, men foretok avkortning etter skadeserstatningsloven § 5-1 på grunn av kundens egen uaktsomhet.

Høyesterett frifant bilutleiefirmaet. Det ble fremhevet at bedrageriet var lite påregnelig for arbeidsgiver. Det lå utenfor stasjonssjefens arbeidsoppgaver og fullmakter å selge utleiebiler. Bedrageriene måtte ses i sammenheng med hans bedragerske personlighet, hans gjeldssituasjon og hans hang til å spille på hesteveddeløp. Bilen som kunden ble tilbudt å kjøpe var for alle praktiske formål helt ny, prisen var svært langt unna reell verdi og selgeren var en annen enn den vognkortet anga som eier. Salgsfullmakt forelå ikke. Høyesterett fremhevet betydningen av at kunden gikk med på å betale med kontanter, og pekte på at utviklingen når det gjelder betalingsformidling tilsier at det gjennomgående er grunn til å være på vakt dersom en næringsdrivende ber om at større beløp gjøres opp i kontante penger, ikke via bank. Det var åpenbart at vilkårene for godtroerverv av bilen ikke var til stede. Og det var like åpenbart at kunden ikke i erstatningsrettslig forstand hadde rimelig grunn til å regne med at dette var et kurant bilsalg som stasjonssjefen rettmessig kunne foreta. Kunden tok en risiko. Denne kunne han ikke forvente at arbeidsgiveren skulle overta.

Sakskostnader ble tilkjent for alle instanser, men beløpet ble redusert, jf. tvisteloven § 20-5. Kravet utgjorde omkring tre ganger tvistesummen. Saken var oversiktlig både med hensyn til faktum og jus, og den gjaldt utelukkende økonomiske verdier.

Les avgjørelsen i sin helhet