Spørsmål om den tiltalte gjorde seg skuldig i straffbart brot på teieplikta i verdipapirhandellova § 3-4 første ledd

Høgsteretts dom, 10.05.2012, HR-2012-01012-A, (sak nr. 2011/2142), straffesak, anke over dom

Den offentlege påtalemakta (statsadvokat Henrik Horn) mot A (advokat Cato Schiøtz)

Dommarar: Noer, Skoghøy, Indreberg, Bull, Matningsdal

Saka gjeld spørsmålet om den tiltalte – som hadde fått tilgang på innsideinformasjon – gjorde seg skuldig i straffbart brot på teieplikta i verdipapirhandellova § 3-4 første ledd da han gav informasjonen vidare.

 

Den tiltalte hadde i eigenskap av å vere porteføljeforvaltar i eit fondsselskap ansvaret for å følgje opp ein større aksjepost som fondet hadde i selskapet D. Han blei ringd opp av ein meklar som informerte om at ein klient ønskte å kjøpe ein større aksjepost i D ved direkte kontakt med dei største aksjeeigarane, og blei spurd om fondet ønskte å selje på desse vilkåra. Han blei vidare spurd om han aksepterte å vere innsidar for desse opplysningane ut dagen. Den tiltalte aksepterte å vere innsidar, men avslo å selje aksjane. Kort tid etter ringde den tiltalte leiinga i D og informerte om samtalen og kva som var blitt sagt. Han uttrykte bekymring for om det gjekk føre seg handel i marknaden basert på ulik informasjon.

 

Høgsterett slo fast at teiepliktregelen i § 3-4 må forståast slik at ein normalt berre kan gi innsideinformasjon vidare i den grad det er nødvendig for å ta vare på den funksjonen innsidaren har. Høgsterett kom likevel til at det ikkje innebar brot på teieplikta å vende seg til leiinga i D, da selskapet ikkje kunne reknast som uvedkommande for opplysningane etter § 3-4 i denne spesielle relasjonen. At den tiltalte hadde mistanke om irregularitet i marknaden, kom av at det dagen før hadde vore uvanleg stor omsetning av D-aksjen, slik at kursen sokk med om lag 15 %, og tidlegare opplysningar frå selskapet om at dei venta avklaring på ein større kontrakt i utlandet. Mistanken viste seg i ettertid å stemme, og førte mellom anna til bøtlegging for kursmanipulasjon. For å hindre omsetning av D-aksjen basert på ulik informasjon og marknadsmanipulasjon og fare for tap for andre aksjeeigarar var det nødvendig å handle raskt, og det var dette som var bakgrunnen for at den tiltalte informerte selskapet om tilhøva. Frifinninga i lagmannsretten blei derfor stadfesta.

 

Éin dommar – Skoghøy – heldt ved lag frifinninga fordi vidareformidlinga av opplysninga om aksjekjøpet var eit rettkome ledd i å ta vare på fondsføretaket sine eigne interesser i aksjekursen, og fann det derfor ikkje nødvendig å ta stilling til om den tiltalte kunne ha vidareformidla innsideinformasjonen for å ta vare på andres interesser.

Les avgjørelsen i sin helhet