Spørsmål om tilbakebetalingsregelen i folketrygdloven

Høyesteretts dom 21.09.2012, HR-2012-01818-A, (sak nr. 2012/808), sivil sak, anke over dom

A (advokat Johan Haga) mot staten v/Arbeids- og velferdsdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Marius Stub)

Dommere: Bull, Øie, Indreberg, Kallerud, Tjomsland

Saken gjaldt spørsmålet om tilbakebetalingsregelen i folketrygdloven § 22-15 er til hinder for i stedet å kreve tilbake urettmessig mottatt trygd med grunnlag i det alminnelige erstatningsrettslige skyldansvaret. Videre er det spørsmål om det i så fall kan kreves rente av beløpet i henhold til forsinkelsesrenteloven.

Trygdemyndighetene har ansett krav basert på folketrygdloven § 22-15 som rene tilbakesøkningskrav som i utgangspunktet foreldes tre år etter den enkelte feilutbetaling, jf. foreldelsesloven § 2 jf. § 3. Dette gjelder også vedtak basert på § 22-15 første ledd, som hjemler tilbakebetaling når den trygdede kan klandres for feilutbetalingen. I denne saken var også den alternative fristen etter foreldelsesloven § 10 ute, men foreldelsesfristen for krav på skadeserstatning etter foreldelsesloven § 9 løp fortsatt. Tilbakebetalingskravet ble derfor fremsatt på grunnlag av det alminnelige erstatningsrettslige skyldansvaret.

Det ble tatt utgangspunkt i at det alminnelige erstatningsrettslige skyldansvaret er en grunnpilar i vår rettsorden. Det kreves da "noenlunde klare holdepunkter" før en lovbestemmelse kan anses å ha gjort dette ansvaret uanvendelig innenfor bestemmelsens anvendelsesområde, jf. Rt. 2002 side 1331.

Det var i så måte ikke tilstrekkelig at det i praksis var sammenfall i virkeområde mellom § 22-15 første ledd og det erstatningsrettslige skyldansvaret. Heller ikke bestemmelsens forhistorie eller forarbeider inneholdt tilstrekkelig klare holdepunkter for å anse det alminnelige skyldansvaret for avskåret.

Rettspraksis om trygdens tilbakebetalingskrav som sivilt rettskrav i straffesaker ga derimot klare holdepunkter for å anse det erstatningsrettslige grunnlaget for å være i behold.

Høyesterett kom på denne bakgrunn til at § 22-15 ikke var til hinder for å fremme krav på grunnlag av det alminnelige skyldansvaret.

I rentespørsmålet ble det lagt til grunn at tilbakebetalingskrav fra det offentlige regnes som pengekrav på formuerettens område, selv om den fordringen som pengene var ment å oppfylle, er offentligrettslig. Forsinkelsesrenteloven, som gjelder på formuerettens område, kom derfor som utgangspunkt til anvendelse, selv om folketrygdloven har sin egen renteregel.

Forvaltningen kan imidlertid være bundet av visse offentligrettslige skranker også når den handler i kraft av privatrettslig autonomi, jf. Rt. 2009 side 1356 avsnitt 31. Særlig må det gjelde når det som her er en nær forbindelse mellom kravet og offentlig myndighetsutøvelse.

Høyesterett fant å måtte legge til grunn at da kravet mot A ble fremsatt, var det ikke tidligere fremsatt krav om renter ved krav om tilbakebetaling til folketrygden, hverken etter folketrygdlovens egen renteregel eller forsinkelsesrenteloven. Dette gjaldt også når mottakeren kunne bebreides. Det var ikke fra statens side anført at rentekravet mot A var utslag av en generell praksisomlegging. Det er heller ikke gitt noen annen forklaring på hvorfor A her er stilt i en særstilling. På denne bakgrunn måtte rentekravet mot A anses som en forskjellsbehandling som forvaltningen var uberettiget til å foreta.

Les avgjørelsen i sin helhet