Sivile krav etter frifinnelse - foreldelse

Høyesteretts dom 20. november 2018, HR-2018-2203-A, (sak nr. 18-112409STR-HRET), straffesak, anke over dom, A (advokat John Christian Elden) mot B (advokat Bjørn Ove Blomholm Engelstad)

Dommere: Høgetveit Berg, Arntzen, Bergsjø, Møse, Endresen

Saken gjaldt krav om oppreisning og menerstatning etter seksuelle overgrep mot et barn i 1994. Hovedspørsmålet i saken var om et oppreisningskrav var rettskraftig avgjort og om kravene var foreldet. 

Bakgrunnen for problemstillingene var at Høyesteretts ankeutvalg frifant den ankende part for straffekravet i dom 14. september 2018 (HR-2018-1747-U), jf. straffeprosessloven § 323 tredje ledd bokstav b. Det straffbare forholdet var foreldet. 

Spørsmålet for Høyesterett var hvilken virkning frifinnelsen fikk for et oppreisningskrav som var pådømt i tingretten og som det ikke var krevd ny behandling av i lagmannsretten. Høyesterett kom til at båndene mellom straffekravet og oppreisningskravet var så sterke at man delvis måtte se bort fra frafallet av krav om ny behandling av oppreisningskravet. 

Høyesterett uttalte videre at barn som hadde vært utsatt for seksuelle overgrep kan fortrenge denne opplevelsen. I vurderingen av om den skadelidte aktsomt har manglet nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige, må man derfor ta hensyn til at den skadelidte kan ha vært forhindret fra å ivareta sine interesser på grunn av en psykisk blokkering som er en konsekvens av nettopp den skaden som er grunnlaget for kravet. Selv om Høyesterett hadde full kompetanse, var det likevel ikke forsvarlig å behandle de konkrete foreldelsesspørsmålene som førsteinstans. 

Dommen gir veiledning for bruken av foreldelsesloven § 9 ved seksuelle overgrep og for sivile kravs rettskraft når de blir pådømt i straffeprosessuelle former.

Les avgjørelsen i sin helhet