Fangst av snøkrabbe på norsk kontinentalsokkel

Høyesteretts dom 14. februar 2019, HR-2019-282-S, (sak nr. 18-064307STR-HRET), straffesak, anke over dom 

A og SIA North Star Ltd (advokat Hallvard Østgård) mot påtalemyndigheten(førstestatsadvokat Lars Fause og advokat Tolle Stabell)

Dommere: Øie, Matningsdal, Endresen, Møse, Webster, Matheson, Kallerud, Bergsjø, Falch, Bergh, Berglund

Fangst av snøkrabbe på norsk kontinentalsokkel i fiskevernsonen ved Svalbard. Betydningen av folkerettslige regler   

Høyesterett i storkammer har forkastet ankene fra en russisk kaptein og et latvisk rederi som var dømt i lagmannsretten for å ha fangstet snøkrabbe uten norsk tillatelse. Fangsten skjedde i fiskevernsonen ved Svalbard, på norsk kontinentalsokkel. Høyesterett uttalte at snøkrabben er en sedentær art i havrettskonvensjonens forstand, som kyststaten Norge etter folkeretten har eksklusiv rett til å utnytte. Svalbardtraktaten er ikke til hinder for å straffe den som fangster uten tillatelse. Dette gjelder uavhengig av nasjonalitet. Dommen er enstemmig. 

Det latviske fartøyet Senator fangstet i januar 2017 snøkrabbe på norsk kontinentalsokkel i fiskevernsonen ved Svalbard, uten tillatelse fra norske myndigheter. Ved Øst-Finnmark tingretts dom i juni 2017 ble kapteinen og rederiet dømt for ulovlig fangst. Anke til Hålogaland lagmannsrett førte ikke frem. Begge de tiltalte anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. 

I Høyesterett ble saken behandlet i storkammer, det vil si med 11 dommere. Storkammer benyttes dersom saken er av særlig viktighet, for eksempel der det kan være spørsmål om konflikt mellom norsk lovgivning og bestemmelser som Norge er bundet av i internasjonalt samarbeid, jf. domstolloven § 6. 

Fangst av snøkrabbe er regulert i snøkrabbeforskriften, som setter forbud mot å fangste snøkrabbe, med mindre et fartøy er gitt dispensasjon. Overtredelse av forskriften er straffbar etter havressursloven. Denne loven gjelder med de begrensninger som følger av folkeretten. 

Under behandlingen av saken i tingretten og lagmannsretten var det et sentralt spørsmål om de tiltalte måtte frifinnes fordi likebehandlingsprinsippet i Svalbardtraktaten er brutt. Lagmannsretten løste imidlertid saken på annet grunnlag, og behandlingen i Høyesterett var begrenset til de spørsmålene lagmannsretten hadde tatt stilling til. Dette innebar at Høyesterett bare skulle vurdere om snøkrabben er en sedentær art og om fangsten er straffbar uavhengig av om Svalbardtraktaten gjelder i det aktuelle området, og uavhengig av om dispensasjonshjemmelen i snøkrabbeforskriften eller praktiseringen av den strider mot likebehandlingsprinsippet i traktaten. 

Høyesterett drøftet først spørsmålet om fangst av snøkrabbe er omfattet av de rettighetene Norge etter folkeretten har til ressursene på kontinentalsokkelen. 

Etter FNs havrettskonvensjon artikkel 77 nr. 4 har en kyststat eksklusiv rett til å utnytte naturforekomster på sokkelen, herunder sedentære arter. Dersom snøkrabben er en sedentær art, kan fangst av snøkrabbe gjøres betinget av tillatelse fra norske myndigheter, uten at dette er i strid med folkeretten. 

Ved drøftelsen av om snøkrabben er en sedentær art etter havrettskonvensjonen, tok Høyesterett utgangspunkt i at begrepet er definert i konvensjonen. Etter artikkel 77 nr. 4 er en art sedentær om den må være i konstant fysisk kontakt med havbunnen for å bevege seg. Ut fra snøkrabbens naturlige bevegelsesmønster mente Høyesterett det var klart at snøkrabben er en sedentær art i havrettskonvensjonens forstand. Snøkrabben er dermed en art som Norge har eksklusiv rett til å utnytte på norsk kontinentalsokkel. 

Etter snøkrabbeforskriften kan norske fiskerimyndigheter gi dispensasjon fra forbudet mot fangst av snøkrabbe. En dispensasjon forutsetter at fartøyets eier har ervervstillatelse, noe som bare gis til norsk statsborger eller den som er likestilt med norsk borger, og som oppfyller bestemte vilkår. Kapteinen og rederiet anførte at denne begrensede dispensasjonsadgangen er i strid med likebehandlingsprinsippet i Svalbardtraktaten, og at de derfor ikke kan straffes for overtredelse av snøkrabbeforskriften. 

Høyesterett tok utgangspunkt i at det etter norsk rett er straffbart å handle uten dispensasjon der dette er påkrevd. En part som mener å ha rett til dispensasjon fra et forbud, må søke om dette og deretter bringe et eventuelt avslag på søknaden inn for domstolene ved sivilt søksmål. Parten kan ikke velge å opptre som om dispensasjon er gitt, og påberope som frifinnelsesgrunn i en etterfølgende straffesak at man ville hatt krav på dispensasjon om man hadde søkt.  

Etter Høyesteretts syn gjelder det samme der en utenlandsk part påberoper seg at norske regler er i strid med folkeretten. Prinsippet om at ingen straffritt kan opptre som om tillatelse er gitt, er grunnleggende i et rettssamfunn. Verken Svalbardtraktaten eller andre folkerettslige kilder krever annet enn at det må foreligge en rettslig adgang til å få avklart om norsk forvaltning er i strid med internasjonale forpliktelser. Et sivilt søksmål gir en slik mulighet. Det stilles ikke krav om at domstolene i en straffesak må ta stilling til om dispensasjon skulle vært gitt. 

Høyesterett var på denne bakgrunn enig med lagmannsretten i at de tiltalte kunne straffes uavhengig av om Svalbardtraktaten kommer til anvendelse i det aktuelle området, og uavhengig av om dispensasjonshjemmelen i snøkrabbeforskriften skulle være i strid med traktaten. Høyesterett pekte på at alle borgere og selskaper, norske som utenlandske, kan straffes dersom de fangster uten dispensasjon fra norske fiskerimyndigheter. Det forelå derfor uansett ikke noe brudd på likebehandlingsprinsippet i Svalbardtraktaten. 

Dommen har betydning for forståelsen av begrepet sedentær art i havrettskonvensjonen og for spørsmålet om hvorvidt folkeretten kan påberopes som frifinnelsesgrunnlag i straffesak mot noen som har handlet uten tillatelse.

Les avgjørelsen i sin helhet