Urbant jordskifte

Høyesteretts dom 18. juni 2019, HR-2019-1152-A, (sak nr. 18-169674SIV-HRET)

I.
Tønsberg kommune (advokat Steinar Mageli) mot Reservatveien Bolig AS, Kilen Syd AS, Tolvkanten AS (advokat Erik Bjørn), Reservatveien 4 AS, Reservatveien 8 AS (advokat Ola Nygard) (Rettslig medhjelper: advokat Morten Steenstrup)

II.
Reservatveien 4 AS, Reservatveien 8 AS (advokat Ola Nygard) (Rettslig medhjelper: advokat Morten Steenstrup) mot Reservatveien Bolig AS, Kilen Syd AS, Tolvkanten AS (advokat Erik Bjørn), Tønsberg kommune (advokat Steinar Mageli)

Dommere: Endresen, Møse, Bull, Arntzen, Bergh

Høyesterett opphevet lagmannsrettens avgjørelse i en sak om såkalt urbant jordskifte. 

Jordskifte går tradisjonelt ut på å legge forholdene bedre til rette for drift av landbrukseiendommer gjennom ombytting av grunn og rettigheter. I 2007 fikk jordskifteloven regler om fordeling av netto arealverdier skapt ved nye reguleringsplaner, såkalt urbant jordskifte. Meningen er at dette skal legge forholdene bedre til rette for gjennomføring av slike planer. 

Saken for Høyesterett gjaldt et område i Tønsberg kommune omtalt som Kilen. Høyesterett, som i slike saker bare kan overprøve lagmannsrettens rettsanvendelse og saksbehandling, måtte ta stilling til to spørsmål. Det første var om det var riktig av lagmannsretten å holde kommunale eiendommer, som i henhold til tidligere plan allerede var opparbeidet til offentlig vei og friområde, utenfor fordelingen av arealverdiene skapt ved den nye planen. Her var Høyesterett enig med lagmannsrettens syn på reglene.

Det andre spørsmålet var om lagmannsrettens måte å behandle verdien av to bygninger på, oppfylte kravet ved urbant jordskifte om at eiendommen som deltar i fordelingen av planskapte verdier, ikke bare skal unngå tap ved jordskiftet, men også få en andel av verdiøkningen. Reguleringsplanen forutsatte at bygningene måtte rives, i det minste delvis for den ene bygningens vedkommende. Lagmannsretten ga ikke noe rivingspålegg, men la forholdene til rette for at virksomheten som allerede ble drevet fra bygningene, kunne fortsette. Til gjengjeld så lagmannsretten bort fra bygningenes verdi.

Høyesterett kunne ikke se av lagmannsrettens begrunnelse at dette ivaretok kravet om andel i verdiøkningen og pekte særlig på at grunneierne måtte være med på å dekke felleskostnader til gjennomføring av ny reguleringsplan selv om de ikke deltok i den utbyggingen som ville utløse verdiøkningen. Lagmannsrettens avgjørelse ble derfor opphevet. 

Høyesteretts avgjørelse gir veiledning om forståelsen av reglene om urbant jordskifte. Avgjørelsen gjaldt jordskifteloven av 1979, men reglene er i det alt vesentlig de samme i jordskifteloven av 2013.

Les avgjørelsen i sin helhet