Strandlovdommen – en klassiker i norsk stats- og reguleringsrett

Fra Høyesterettsdommen i Strandlovsaken. Riksarkivet, Høyesterett, saksomslag for sakspapirer for muntlig behandlede saker, 1970
Fra Høyesterettsdommen i Strandlovsaken. Riksarkivet, Høyesterett, saksomslag for sakspapirer for muntlig behandlede saker, 1970 Foto: Riksarkivet, fotograf Odd Amundsen

Den 7. februar 1970 avsa Høyesterett plenumsdom i Strandlovsaken. Saken gjaldt den midlertidige strandloven av 1965 og forbud mot bygging i strandsonen.

Eieren av Sauholmen, en skjærgårdseiendom på 70 mål i Tønsbergfjorden, gikk til sak mot staten og krevde full erstatning etter Grunnlovens §105. En enstemmig Høyesterett frifant staten etter en omfattende og prinsipiell drøfting.

Dommen er en klassiker i norsk stats- og reguleringsrett og knyttes til en annen klassiker – den store konsesjonsdommen i 1918. Førstvoterende i Strandlovsaken, dommer Mellbye, viste til førstvoterende assessor Backers votum fra 1918, som igjen viste til assessor Siewers votum da konsesjonssaken var oppe i byretten i 1914. Siewers mente at §105 gav rett til full erstatning ved ekspropriasjon, men at dette ikke gjaldt når det ikke hadde skjedd noen eiendomsoverføring. Eierrådigheten derimot mente Siewers staten måtte ha anledning til å regulere, av allmenne hensyn og i samfunnets interesser.