Meny

Forfatter: Seniorrådgiver Jan Havsås Nordstrøm

Publisert: 09.03.2015

 

Testament skrevet i Oslo 31. desember 1368 (DN IV nr. 475). Se omtale i artikkelen nedenfor. Foto: Riksarkivet.


Middelalderen

«Intet er vissere enn døden og intet uvissere enn dødens time.» Dette var en vanlig innledningsformel i de eldste testamentene som er bevart fra middelalderen. 

Testasjonsretten

Det eldste kjente testamentet i Norge er kong Magnus Lagabøtes testament fra 1. februar 1277 (Diplomatarium Norvegicum (DN) IV nr. 3). Det er skrevet på latin og teksten er bevart i avskrift. Kongen tilgodeså typiske formål i testamenter fra katolsk tid: fattige, kirker, klostre og hospitaler. Men omfanget av denne testasjonen var uvanlig, for kongen begunstiget hele landet. Han utpekte to biskoper som testaments­fullbyrdere og fikk pavens godkjennelse på dette.

Hensikten med testamentene i middelalderen var vanligvis sjelehjelp, dvs. at man ved gode gjerninger gjorde veien kortere og lettere gjennom skjærsilden og gjorde dommen mildere på den ytterste dag. Ofte testamenterte man til sjelemesser på årsdagen for sin død (årtidhold). Testamentet var ikke bare et vitnesbyrd om arvelaterens siste vilje, men også om hans gode vilje.

Regelen om at man kunne gi 1/4 av sin selvervede formue og 1/10 av det man selv hadde arvet til hvem man ville, stammet fra kardinal Nicolaus Breakspears offisielle besøk i Norge 1152-1153. Tiendegaven var kanskje enda eldre. Regelen ble tatt inn i Frostatingsloven, i Nidaros eldste bylov (Bjarkøyretten) og vedtatt på Borgarting i 1224.[1]

Det er ikke presisert om regelen bare gjaldt gaver som skulle fullbyrdes mens giveren levde eller om det også gjaldt gaver som skulle fullbyrdes etter giverens død. Når regelen om den gavefrie delen kommer inn i arverettsdelen i Magnus Lagabøtes landslov av 1274 (del V kap. 21), er det i alle fall forutsatt at dette også gjaldt gaver som skulle fullbyrdes etter dødsfallet. Dette var med andre ord en hjemmel for å disponere over en del av arven ved testament. Men regler for hvordan slike gaver skulle gis, dvs. formkrav, fantes ikke i Landsloven.

Testamentet ble ikke definert i noen verdslig lov i middelalderen, og det er vel dette Lars Hamre sikter til når han sier at «testamentsinstituttet […] vert formelt aldri godteke i norsk verdsleg lovgjeving.»[2] Begrepene «testament» og «siste vilje» kom for øvrig fra romerretten gjennom kirkens kanonisk rett.[3] I middelalderen ble «ultima voluntas» oversatt med bl.a. «ytterste skiping».

Gaverettsregelen var uavhengig både av om man hadde barn og av formålet. I praksis fikk kirken en stor del av de testamentariske «gavene». Betegnelsen «gave» tilsvarer det vi ville kalt «legat», i motsetning til arvelodd, jf. definisjonene i skifteloven av 1930 § 124. Hvis de samlete gaver overskred testasjonsretten, hadde sjelegaver prioritet.

Fromme gaver var nok den viktigste grunnen til at kirken og klostrene eide ca. 40 % av all matrikulert jord i Norge ved reformasjonen. Bøter bidro også og kanskje dyktig gårdsbestyrelse. Noen klostre eide så mye gods ved reformasjonen at de i den første tiden etter konfiskasjonen ble bestyrt som særskilte klosterlen. De lå som enklaver i de ordinære lenene.

Fra Landsloven fulgte gave- og testasjonsrettsregelen med inn i Christian IVs Norsk Lov av 1604 og gjaldt til Christian Vs Norske Lov av 1687.

Testamentsform og jurisdiksjon

Erkebiskop Jon Raudes kristenrett fra 1273 gav de første reglene om hvordan testament skulle opprettes: Det bør være to-tre vitner. En avgjørelse ved biskopens domstol i Stavanger i 1327 i en tvist om gyldigheten av et testament bygget videre på dette og ble retningsgivende for formkravene i ettertiden (DN I nr. 193). Testamentet ble kjent gyldig fordi vitnene kunne bekrefte at testator var «heill at viti» (compos mentis), at testamentet var lest opp for henne og at hun vedkjente at dette var hennes vilje.[4] Tilsvarende krav fantes i arveloven av 1854 § 51, og de ble regelmessig bekreftet å være oppfylt i vitnepåtegningen på testamentene etter denne arveloven.

Kirken krevet full testasjonsfrihet i erkebiskopens kristenrett, men det slo aldri gjennom. Kravet om domsmyndighet fikk imidlertid langt på vei gjennomslag. På denne tiden var det en maktkamp mellom kirken og kongemakten, og kirkens jurisdiksjon var et sentralt stridstema.

Kirken hevdet at testament var en åndelig sak fordi det var en samvittighetssak og fordi det handlet om sjelens frelse. Slikt hørte inn under kirkens domene. Etter erkebiskop Jons kristenrett artikkel 51 skulle kirken ha rett til å dømme i bl.a. alle saker om tolkning og gyldighet av testamenter.[5] Dette ble stadfestet i forliket mellom kirken og kongemakten som kalles sættargjerden i 1277.[6] Domskompetansen ble imidlertid ikke stadfestet i verdslig lovgivning slik som testasjonsgrensen på tiende- og fjerdingsgaven.

Bevarte dommer i Diplomatarium Norvegicum viser at kirken i hvert fall delvis fikk gjennomslag for sitt krav om myndighet til å avgjøre testamentssaker. Kirkens prelater dømmer både alene og sammen med verdslige øvrighetspersoner. Biskopene hadde egne rettskyndige som ble kalt officialen og som satt i kirkens domstoler (consistorium).

Testamenter i praksis

Hvis man skulle ut på pilegrimsreise, skrev man gjerne testament. Det var naturlig særlig hvis reisen var lang og farefull. Pest var også en naturlig foranledning til å skrive testament. Fra 1348 til 1349 økte antall testamenter kraftig. Man kan nesten følge Svartedauens spredning etter testamentshyppigheten.[7] Deling av sengetøy og gangklær mellom arvingene bidro for øvrig sterkt til spredning av pestsmitten.[8]

Testamentet ovenfor på denne siden er datert 31. desember 1368 (DN IV nr. 475). Frisk i ånden, men syk på legemet, gir testator gårdparter til St. Halvard domkirke i Oslo som vederlag for sjelemesser for seg og sine foreldre til evig tid. Han bestemmer bl.a. hvem som skal arve et breviarium og en lovbok og gir minnegaver til abbedissen og en nonne på Nonneseter kloster som lå i nærheten. Testator var en skrivekyndig geistlig som selv kan ha ført testamentet i pennen. Siden vi ikke vet hva han ellers eide, vet vi heller ikke om slekten også arvet noe.

Dette testamentet ble brukt på forsiden av Oslo byfogdembetes årsmelding for 2014. Det er skrevet på pergament (skinn) og signert med segl, dvs. beseglet, slik vi i dag kan signere mange dokumenter digitalt med et elektronisk sertifikat (men som ikke er gyldig på testamenter). Bare deler av testators segl er bevart og er blitt reparert av Riksarkivet. De tre vitnenes segl er tapt, bare remmene henger igjen.

Det finnes også eksempler på at eiere av store godssamlinger brukte testament til å fordele eiendommene mellom sine arvinger.[9]

Det må ha vært stadig flere messer i kirkene for de døde giverne utover i senmiddelalderen. Men ved reformasjonen i 1537 ble det slutt på sjelemesser (rekviem) og dermed ble vilkårene for mange av donasjonene brutt. Det finnes eksempler på at arvingene etter de som hadde donert gaver til sjelemesser i katolsk tid, fikk tilbake donasjonen i de første tiårene etter reformasjonen.[10]

Nyere tid

Christian Vs Norske Lov

Etter Christian Vs Norske Lov av 1687 (NL) kunne en arvelater med barn testamentere halvparten av sin formue «til gudelig Brug», – men intet til andre. De som ikke hadde barn, kunne tilgodese «Kirke, Skole og Fattige hvad Gud giver dem i Sinde», – men bare halvparten av sin formue til andre. Det var imidlertid kurant for barnløse å få kongelig konfirmasjon på testamenter ut over lovens begrensninger, f.eks. på gjensidige testamenter mellom ektefeller.

Siden Norske Lov ikke gav gjenlevende ektefelle god nok arverett i forhold til det mange ønsket, ble det gjensidige testamentet mellom barnløse ektefeller etablert gjennom praksis som en typisk ordning på denne tiden.[11]

På Riksarkivet finnes en tallrik samling av testamenter som har vært innsendt til kongelig konfirmasjon frem til arveloven av 1854. Fra dansketiden finnes de i arkivserien Norske tegnelser fra Danske kanselli. Etter 1814 finnes de under Revisjonsdepartementet pga. konfirmasjonsgebyret. Siden mange stiftelser er opprettet ved testament, er mange gamle testamenter trykket i Nicolaysen, Norske Stiftelser, 5 bind 1858-1894. Her finner vi f.eks. Carl Deichmans testament fra 1780 hvor han grunnla Oslo kommunes bibliotek.

Da Christian Vs Norske Lov kom, var det blitt vanlig å signere både «under hånd og segl». Slik lød kravet til testamentsform i NL 5-4-17: Saadanne Gaver og Testamenter skulle med deris Haand og Segl, som dem giort have, og med got Folkis Underskrivelse være bekræftede. Hvis testator ikke kunne lese, skulle testamentet leses opp for ham iht. NL 5-1-7.

Da arveloven av 1854 kom, var det begynt å bli vanlig for privatpersoner bare å signere med hånd, så her er det ikke lenger noe krav om besegling på testamenter.[12] Langt fra alle som ville opprette testament, hadde signet eller seglstamp. (Enkelte offentlige myndigheter bruker fortsatt segl i form av embetsstempel sammen med underskrift på sine attester, f.eks. notarius publicus.)

Arvelovene av 1854 og 1972

Den første arveloven, som kom i 1854, avløste reglene i Christian Vs Norske Lov. Da fikk vi den ordningen som vi har etter gjeldende arvelov, hvor testasjonsretten er uavhengig av formålet. Likevel har arv til allmennyttige formål hatt en særstilling helt frem til vår tid ved at slik arv er blitt behandlet gunstigere avgiftsmessig. Reglene har variert ned gjennom tidene, men både etter den første forordningen om arveavgift av 1792 og etter den siste arveavgiftsloven som ble opphevet i 2013, var allmennyttige formål helt fritatt for arveavgift.

Arveloven av 1854 hadde regler for notarius publicus som eneste vitne på testamenter. Dette var lite brukt i praksis og ble avskaffet i 1937. Arvelovutvalget foreslo i sin utredning i 2014 at notartestamentet skal gjeninnføres i Norge.[13] Oslo byfogdembete hadde i sin høringsuttalelse sterke motforestillinger til forslaget.

Avgifter og gebyrer

Stempelavgift ble innført på bl.a. testamenter og ektepakter i 1660.[14] Avgiften kom for å få mer penger til krigene med Sverige. Avgiften ble oppkrevet ved salg av stemplet papir, senere ved stempelmerker.

Stempelavgiften ble videreført i lovgivningen etter 1814 og til slutt stod avgiftsplikten for testamenter og ektepakter i en lov av 6. august 1897. Denne loven ble opphevet da stempelavgiften ble lagt om til en dokumentavgift i 1976. En del arvinger forvekslet påføring av stempelmerket med tinglysing eller offentlig godkjennelse.

Både sportelreglementet av 1788 og sportelloven av 1830 hadde bestemmelser om gebyr for testamenter som ble opprettet med bistand fra notarius publicus. I 1788 var gebyret 3 riksdaler og 48 shilling, i 1830 var gebyret redusert til 2 spesidaler.[15] Byfogden i Oslo var notarius publicus fra 1772.

Ordningen for testatorer med å oppbevare sitt testament hos skifteretten ble innført ved et rundskriv fra Justisdepartementet 12. januar 1954. I 2004 fikk vi et landsdekkende testamentsregister da domstolene fikk et nytt saks­behandlings­system (Lovisa). Oppbevaring av testament har vært gratis frem til 1. juli 2013. Da ble dette belagt med et gebyr på 0,8 ganger rettsgebyret (= kr 688 etter gjeldende sats).

 

Vitnebrev om et muntlig testament datert 31. mars 1389 (DN IV nr. 562). Et av vitnene er byfogden i Oslo, 'Gudbrander Nikulosson byfoghuti'. Hans segl henger ytterst til høyre. Seglene til de andre vitnene er tapt. Dokumentet begynner med en tradisjonell kunngjøringsformel: 'Ollom monnom þæim sem þetta bref sia æder hoeyra…'. Testator skal reise utenlands og i tilfelle han dør på reisen, gir han gaver til vederlag for sjelemesser i St. Halvard domkirke i Oslo for seg og sin hustru. Foto: Riksarkivet.


[1] Bagge, Smedsdal og Helle, Norske middelalderdokumenter, 1973

[2] Lars Hamre, Ein diplomatarisk og rettshistorisk analyse av Sættargjerda i Tunsberg, Historisk tidsskrift 2003, s. 423. Samme forfatter har skrevet den norske artikkelen om testament i Kulturhistorisk Leksikon for Nordisk Middelalder bind XVIII 1974 spalte 226-231.

[3] Utkast til lov om arv 1962 s. 11. Utkastet er en del av forarbeidene til gjeldende arvelov av 1972.

[4] Utkast til lov om arv 1962, s. 12

[5] Oversatt utgave finnes i Nyere norske kristenretter, Bjørg Dale Spørck 2009, s. 136-137

[6] Lars Hamre, Historisk tidsskrift 2003 s. 414, 423-424

[7] Ole Jørgen Benedictow, Svartedauen, 2002, s. 65, 74-75

[8] Benedictow, samme sted, s. 94

[9] Astrid Marie Mellem Johnsen, Bjarkøy-ættas etterkommere: ca. 1250 – 1605. Arv, eiendomsoverføring og ekteskap, Masteroppgave UiT 2014. Her er flere store arveoppgjør beskrevet.

[10] Tor Weidling, Adelsøkonomi i Norge fra reformasjonstiden og fram mot 1660, dr.avh. UiO 1998, s. 164 og vedlegg 25, s. 528

[11] Utkast til lov om arv 1962, s. 16

[12] Anders Bjønnes, «Om bruken av segl i Norge» i «Eidsvollsmennene – Hvem var de?», Norsk slektshistorisk forening 2014

[13] NOU 2014: 1 Ny arvelov, s. 98

[14] Paus, Forordninger, 1751-1752

[15] I forhold til verdsettelse av kuer på dødsboskifter ble gebyret redusert, men kostnaden var fortsatt høy.

Siden ble sist oppdatert: 27.09.2016, kl. 16.14