Henger fra seg dommerkappen etter en lang og innholdsrik karriere

Høyesterett, Borgarting lagmannsrett, Eiker, Modum og Sigdal herredsrett, FNs straffedomstol for Rwanda og Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Møse har arbeidet i alle trinn i den norske domstolsstrukturen og i to internasjonale domstoler.

– Det har vært en glede å være en del av alle disse domstolene. Hver enkelt av dem har sine særtrekk som har gjort det svært meningsfylt å arbeide der, sier Møse.

Han fikk sin første jobb som jurist i Justisdepartementes lovavdeling. Mens han var i Lovavdelingen, var han dommerfullmektig i Eiker, Modum og Sigdal herredsrett, som tingretten kaltes den gangen. Senere arbeidet han som advokat hos Regjeringsadvokaten. Det var her han for alvor ble tiltrukket av dommeryrket.

– Muligheten til å avveie partenes argumenter mot hverandre og så komme frem til en balansert løsning, var nok en av grunnene til at jeg valgte å bli dommer, sier Møse.

Inspirerende å være dommer

Det har vært et inspirerende dommerliv i hver av domstolene Møse har arbeidet.
– Selv om domstolene er ulike, har de jo fellestrekk. I tillegg har nasjonale og internasjonale institusjoner flere berøringspunkter. Ens nasjonale erfaring gjør det meningsfylt å bidra internasjonalt. På den annen side er internasjonale avgjørelser viktige rettskilder på det nasjonale plan. Selv om man arbeider innen den enkelte domstols rettslige ramme, synes jeg erfaringen fra de andre domstolene har vært nyttig, forteller Møse.

Engasjert i menneskerettigheter

Menneskerettigheter har vært et tema Møse har vært engasjert i helt siden han studerte juss ved Universitetet i Oslo. Han var en av de første som tok menneskerettigheter som spesialfag.  Denne interessen beholdt han i yrkeslivet, noe som etter hvert førte til at han arbeidet 17 år som dommer i internasjonale domstoler. Først i Tanzania ved FNs straffedomstol for Rwanda fra 1999-2009. Deretter ved EMD i Strasbourg fra 2011-2018. I tillegg deltok Møse i arbeidet med nye tilleggsprotokoller til Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og ved innarbeidingen av menneskerettighetskonvensjoner i norsk rett. Hans engasjement for menneskerettigheter førte bl.a. til at han i 2008 mottok Lisl and Leo Eitinger Prize fra Universitetet i Oslo og ble utnevnt til Kommandør av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Hvor kommer det store engasjementet for menneskerettigheter fra?

– Menneskerettigheter er en meningsfull del av jussen. I bunnen ligger ønsket om økt vern for individet mot overgrep og på lengre sikt en bedre verden. Konvensjonene pålegger statene et ansvar for å respektere og sikre den enkeltes rettigheter, samtidig som andres rettigheter må tas i betraktning. EMDs virksomhet illustrerer noe av avveiningen, sier Møse.
– Menneskerettsideene fikk jo ny kraft som følge av andre verdenskrig. I løpet av noen tiår ble det i store deler av verden bygd opp internasjonale institusjoner som kan føre tilsyn med at rettighetene gjennomføres nasjonalt. Fra 1990-årene skjedde det så en eksplosiv utvikling i den internasjonale strafferetten, som førte til at FN først opprettet Jugoslavia-domstolen og Rwanda-domstolen. Med ett ble det fastslått at ingen, heller ikke ledere, står over loven, forteller Møse engasjert.

Folkemordet i Rwanda

Med Møses engasjement for menneskerettigheter kunne han ikke si nei da han fikk muligheten til å bli dommer i Rwanda-domstolen i Arusha, Tanzania. Han ble valgt av FNs generalforsamling. Siden domstolen var en av de første internasjonale straffedomstolene, var mye av arbeidet banebrytende.

– Under folkemordet i Rwanda ble nesten en million mennesker drept på tre-fire måneder, de fleste av dem tutsier. Vår domstol tok seg av lederne. Vi hadde saker mot statsministeren, regjeringsmedlemmer, ledende parlamentarikere, medieledere og andre sentrale samfunnspersoner. Poenget var å få frem at ingen skal slippe unna straff. Det pågikk saker mot rundt 75 tiltalte, og 12 ble frifunnet, forteller Møse.

Rettssakene avgjorde ikke bare skyld- og straffespørsmålet, men bidro også til å klarlegge begivenhetene under folkemordet:

– Vi kom jo tett inn på det som hadde skjedd fra april til juli 1994, med vitneavhør dag ut og dag inn. Det var utfordrende og lærerikt. De tiltalte kom fra alle områder i Rwanda.

Sakene tok tid. Rettsforhandlingene mot bare én tiltalt krevde normalt fra omkring 30 til 70 rettsdager. Var det flere tiltalte, kunne saken strekke seg over år.

– Det var tungt arbeid å sikre fremdriften av slike kompliserte rettssaker med deltakere fra ulike rettstradisjoner, vurdere bevisene på grunnlag av svært mange vitneprov om hva som hadde skjedd for lang tid siden, anvende ny internasjonal strafferett og skrive lange dommer som belyste både tiltaltes skyld og hendelsesforløpet, forteller Møse.

Det ble mange sterke inntrykk, og noen av sakene satte spor:

– Mediesaken var vanskelig. Den trakk opp grensen mellom ytringsfrihet og oppfordring til folkemord. Enkelte aviser og radiostasjoner bidro til å forberede grunnen til folkemordet, eller til å finne og drepe tutsier.

En annen sak Møse husker spesielt godt, er en sak mot fire høytstående militære offiserer der en av dem ofte var blitt ansett som hjernen bak folkemordet.

– Her måtte vi klargjøre den enkeltes rolle under folkemordet, blant annet hva som skjedde helt i begynnelsen etter at hutu-presidentens fly ble skutt ned, slik at hutuer begynte å drepe tutsier. Hvem stod sentralt da det hele begynte? Det var en spennende sak, forteller Møse.

Fra 2003-2007 var Møse president i domstolen og leder for omtrent 1000 personer. I tillegg til rettsforhandlingene innebar det mye administrativ og utadrettet virksomhet, blant annet møter i FNs sikkerhetsråd og Generalforsamlingen.

Etter 10 år i Tanzania ble Møse utnevnt til høyesterettsdommer.

– En av dommene jeg skrev tidlig i min tid i Høyesterett gjaldt en person som var tiltalt for overgrep i det tidligere Jugoslavia. Saken, som ble behandlet i plenum, reiste spørsmål om de nye norske straffebestemmelsene om internasjonale forbrytelser kunne anvendes, hensett til tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97. Dette var tankevekkende etter tiden ved Rwanda-domstolen, sier Møse.

160 000 saker

Årene som dommer ved EMD i Strasbourg ga ifølge Møse et godt utsyn over de 47 medlemslandene i Europarådet og hvilke menneskerettsproblemer hvert enkelt land har. I 2011 var domstolen inne i en utfordrende periode.

– Antall klager hadde økt sterkt, ikke minst som følge av at de øst-europeiske landene hadde tiltrådt EMK. Dette førte til en voldsom belastning for domstolen. 160 000 saker stod på vent i 2011. Takket være saksbehandlingsreformer ble tallet etter hvert redusert til omkring 50 000, forteller den tidligere EMD-dommeren.

En av sakene Møse husker godt, var en klage mot Frankrike, som hadde innført forbud mot å bruke burka på offentlig sted.

– Spørsmålet var om dette var i strid med religionsfriheten. Franske myndigheter hadde blant annet lagt vekt på landets tradisjon med at man skal kunne se andres ansikter i det offentlige rom. Det var en interessant sak. Frankrike fikk medhold, sier Møse.

Kontrastene mellom sakene var store. En annen minneverdig sak gjaldt en mann som i flere år hadde vært bevisstløs og fått livsforlengende behandling.

– Hans familie var innbyrdes uenig om behandlingen skulle avbrytes eller ikke. Domstolen kom til at franske myndigheters avgjørelsesprosess om å avbryte tilførsel av næring ikke var i strid med retten til livet, forteller Møse.

Høyesterett en fantastisk arbeidsplass

Møse har hatt stor glede av å være høyesterettsdommer.
– Høyesterett er det ideelle stedet å være. Man arbeider med interessante og prinsipielle saker, som hver og en er utfordrende og spennende. Jeg er svært glad for å ha vært en del av denne institusjonens virksomhet. Domstolen har et fantastisk miljø, og kollegene er enestående, sier Møse.

Erik Møse kan se tilbake på en lang og innholdsrik karriere når han går av med pensjon. Sitt engasjement for menneskerettigheter tar han sikte på å videreføre.

– Jeg vil nok fortsatt beskjeftige meg med disse spørsmålene i den grad jeg kan være til nytte, avslutter han.