Sakene dreier seg om barn som enten er blitt tatt med til Norge, eller blitt holdt tilbake i Norge, og den ene parten hevder at det har skjedd i strid med en lovbestemmelse, en avtale eller en dom fra utlandet. Oslo tingrett skal ta stilling til om barnet skal tilbakeføres til bostedslandet eller ikke. Den som tar ut sak, er som regel mor eller far, som ber om domstolens hjelp til å få barnet tilbakeført til bostedslandet.
Oslo tingrett behandler også alle saker der en part krever at Norge skal anerkjenne eller fullbyrde en avgjørelse fra utlandet, og som gjelder barn, jf. barnebeskyttelseskonvensjonen (Haag 1996).
Noen nøkkeltall fra sakene
I 2024 mottok Oslo tingrett 20 nye saker i barnebortføringssporet. I tillegg behandlet tingretten 4 saker etter Haag 1996-konvensjonen. Dette er omtrent tilsvarende antall saker som tidligere år.
Begjæringene om tilbakelevering etter Haag 1980-konvensjonen har kommet fra mange ulike land. I 2024 fordelte de 20 sakene seg slik:
6 saker fra Ukraina, 2 fra Polen, 2 fra Sverige, 2 fra USA og 1 fra henholdsvis Italia, Sveits, Danmark, Estland, Storbritannia, Litauen og Portugal.
Av disse 20 sakene ble to saker hevet etter rettsforlik, der partene var blitt enige om retur av barnet til hjemlandet. Ytterligere to saker ble trukket fra tingrettens behandling, fordi barnet saken gjaldt, var blitt returnert til hjemlandet. 16 av de 20 sakene ble avgjort ved tingrettens kjennelse etter muntlige forhandlinger.
De 16 sakene som ble avgjort ved tingrettens kjennelse, endte slik:
- 7 saker endte med tilbakeføring av barnet til bostedslandet.
- 9 saker endte med at barnet ikke ble returnert. Av disse 9 sakene gjaldt 6 av sakene spørsmål om retur til Ukraina.
Tingretten kom til at unntaksbestemmelsen i barnebortføringsloven § 12 bokstav b) kom til anvendelse, og at barnet ikke skulle returneres på grunn av krigshandlingene i Ukraina. En av Ukraina-avgjørelsene ble omgjort av lagmannsretten, men spørsmålet for lagmannsretten var retur til Kypros fordi mor hadde flyttet fra Ukraina til Kypros.
I en av de 9 sakene fant retten at barnet ikke var ulovlig tilbakeholdt, fordi barnet hadde bosted i Norge. I en sak hadde det gått mer enn ett år fra bortføringen skjedde til begjæringen om tilbakelevering, og barnet hadde funnet seg til rette i Norge (§ 12 bokstav a). I den siste saken ble barnet ikke returnert, fordi barnet med styrke motsatte seg retur (§ 12 bokstav c)
8 av tingrettens avgjørelser ble anket til lagmannsretten. Ultimo januar er 6 behandlet i lagmannsretten. Bortsett fra saken der retur skjedde til et tredjeland, ble alle ankene forkastet. 2 saker ble anket videre til Høyesterett, men forkastet der.
Saksbehandlingstiden varierer
Saksbehandlingstiden spenner fra 13 til 50 dager, med et gjennomsnitt på 33 dager, det vil si godt under fristen på seks ukene som loven gir anvisning på.
Nettverksdommere og konsentrert behandling
I tingretten har behandlingen av disse sakene blitt lagt til dommere og saksbehandlere i én rettsavdeling. Domstoladministrasjonen har oppnevnt to av disse dommerne (f.t. Rikke Lassen og Hanne S. Nymoen) som såkalte nettverksdommere. Det innebærer at de inngår i et internasjonalt nettverk av dommere fra konvensjonslandene. De deltar på enkelte internasjonale møter om barnebortførings- og barnebeskyttelseskonvensjonen. De har også kontakt med tilsvarende nettverksdommere i de andre konvensjonslandene, både om generelle spørsmål og om konkrete saker. I tillegg besvarer de andre henvendelser knyttet til både Haag 1980 og Haag 1996-konvensjonene.