Gjennom året har det vært betydelig oppmerksomhet rundt spørsmålet om dommere dømmer likt i tilsvarende saker. NRK publiserte en undersøkelse som konkluderte med at dommere kan dømme ulikt basert på kjønn, alder og bakgrunn, og at straffutmålingen for tilsynelatende like saker varierer. Undersøkelsen viste blant annet at kvinner i snitt får lavere fengselsstraffer enn menn for samme type forbrytelse, og at eldre dommere kan være strengere overfor personer med utenlandsk bakgrunn. Mot slutten av året kom rapporten «En rettsstat for alle», som peker på at hudfarge, landbakgrunn og religion kan ha betydning i norske domstoler.
Vi kan ikke lukke øynene for at disse funnene kan ha en viss realitet. Samtidig er jeg trygg på at dommere gjør sitt ytterste for å behandle like saker likt. Dette er en grunnleggende refleks hos enhver dommer. Vurderinger basert på etnisitet eller hudfarge er fraværende i domstolenes arbeid. I min tid som dommer har jeg aldri opplevd at slike faktorer har vært tema i diskusjoner om skyld eller straffutmåling.
Ingen saker er imidlertid helt like. Ofte er det konkrete omstendigheter som forklarer forskjellene undersøkelsene avdekker. Likevel er det viktig at vi kontinuerlig reflekterer over disse funnene og arbeider for å nå målet: at like saker behandles likt.
Et annet trekk ved domstolens virksomhet som det er verdt å reflektere er at det har blitt svært kostbart for den vanlige borger å føre saker for domstolen. Dersom man ikke får medhold i sitt krav, risikerer man å bli dømt til å dekke motpartens sakskostnadene, som ofte kan være betydelige. For å gjøre det enklere for privatpersoner å føre egne saker, har Domstoladministrasjonen nylig lansert et system som gjør det mulig for selvprosederende parter å sende inn digitale stevninger. Skjemaene inneholder innebygd veiledning og et strukturert oppsett som skal bidra til bedre kvaliteten på innsendte dokumenter. Selv om det i de fleste saker ikke anbefales å opptre som selvprosederende, vil dette tilbudet kunne lette tilgangen til domstolen for enkelte grupper.
Uavhengig av det overnevnte er det viktig at fokuset på å begrense veksten i sakskostnadene i sivile saker fortsetter. Ingen er tjent med at det blir så dyrt å føre saker for domstolen at dette begrenser den reelle tilgangen til domstolen. Det skal være mulig både å ha rett og få rett, også i fremtiden. Domstolens målsetting er som før å være den foretrukne tvisteløseren.
Det siste året har alle ansatte i domstolen fått tilgang til nye digitale assistenter basert på kunstig intelligens (KI). Hvor stor nytte vi får av dem, avhenger av hvordan vi tar dem i bruk. Erfaringene så langt viser at KI kan være til stor hjelp i dommerhverdagen: fra å strukturere faktum, lage tidslinjer, lage utkast til deler av våre avgjørelser, lese korrektur og oversette. Teknologien kan også bidra til bedre kvalitet og effektivitet i saksbehandlingen. Samtidig er det viktig å understreke at KI ikke erstatter dommerens skjønn eller ansvar – den er et verktøy som skal støtte, ikke styre. Vår oppgave fremover er å bruke teknologien på en måte som styrker rettssikkerheten og verdiene som ligger til grunn for domstolen.
Jeg avslutter også i år med følgende setning: Domstolen er en innholdsrik og spennende virksomhet som vi er heldige å få arbeide i. Dette setter vi pris på hver dag.
Odd Magne Gjerde
Sorenskriver