Utdyping av juridiske begreper

Utfyllende forklaringer av de juridiske begrepene:

Alders tids bruk

Den som i lang tid har brukt en fast eiendom, f.eks. et grunnstykke, og trodd at man var eier eller bruksrettshaver, kan gjennom reglene om alders tids bruk bli grunneier, eller erverve ulike bruksrettigheter til eiendommen. Visse vilkår må være oppfylt.

Reglene om alders tids bruk ligner på hevdsreglene, men vilkårene er mer fleksible. Den som skal bli eier av eller erverve bruksrett til f.eks. et grunnstykke etter reglene om alders tids bruk må:

- Ha brukt grunnstykket i minst 50 år og ofte bortimot 100 år i sammenheng. Hvor lang tid som kreves, vil variere fra sak til sak og med brukens omfang og intensitet.

- Ha brukt grunnstykket i et visst omfang. Fordi det kreves lengre brukstid enn ved hevd, trenger bruken ikke ha vært like omfattende. For å erverve eiendomsrett må imidlertid bruken ha omfattet de bruksmåtene det ville vært naturlig for eieren å utnytte. Har bruken bare omfattet noen av disse bruksmåtene kan den imidlertid gi grunnlag for bruksrett.  

- Ha brukt grunnstykket ut fra den oppfatning om at den hadde grunnlag i en rett.

Alders tids bruk-reglene er, i motsetning til reglene om hevd ikke lovfestet. Dette gjør reglene mer fleksible enn hevdsreglene. Reglene om alders tids bruk kan derfor lettere tilpasses den enkelte sak, og de spesielle faktiske og rettighetsmessige forholdene i Finnmark.

Allemannsrett

En rettighet til utmarksbruk som ligger til et ubegrenset antall personer.

I norsk rett har allmennheten fra gammelt av hatt visse rettigheter i utmark uavhengig av hvem som er grunneier, først og fremst til ferdsel og opphold, men også til plukking av bær og enkelte andre vekster. I Finnmark er imidlertid retten til multeplukking unntatt fra allemannsretten.

Allemannsrettene tilkommer alle og enhver. Sammenliknet med andre rettigheter i utmark, har de et begrenset rettsvern. I dag er mange av allemannsrettene regulert i friluftsloven.

Allmenning

Utmarksområder hvor befolkningen i  nærliggende bygder har ulike bruksrettigheter. I Norge er det i dag to hovedtyper allmenninger; statsallmenninger og bygdeallmenninger.

I statsallmenningene er staten ved Statskog SF grunneier, mens bruksrettighetene dels ligger til gårdsbrukene i allmenningen (beite, setring og hogst) og dels til en videre krets (jakt, fangst og fiske). Forvaltningen av bruksrettighetene ligger til kommunalt oppnevnte fjellstyrer. Eierrådigheten ligger til Statskog SF, men er underlagt relativt sterke begrensninger av hensyn til de bruksberettigede. Det gjelder blant annet et generelt lovforbud mot salg av allmenningsgrunn.

I bygdeallmenningene er grunnen eid av minst halvparten av de gårdene som fra gammel tid hadde bruksrett i almenningen. Også bruksrettighetene ligger til disse gårdene. Rettighetene i en bygdeallmenning forvaltes av et styre som velges av og blant de allmenningsberettigede.

Nærmere regler om rett til ressursutnyttelse i og forvaltning av allmenningene i Sør-Norge finnes i dag i fjellova, statsallmenningsloven og bygdeallmenningsloven.  

Spørsmålet om også grunnen i Finnmark kan betegnes som en form for allmenning har vært diskutert blant annet av Sverre Tønnesen i hans doktoravhandling om retten til jorden i Finmark fra 1972 der han introduserer begrepet "Finnmarksallmenningen". Samerettsutvalgets Rettsgruppe betegner i NOU 1993: 34 den usolgte grunnen som en særegen form for allmenning.

I forarbeidene til Finnmarksloven er det uttalt at Finnmarkseiendommen og det systemet loven fastsetter for forvaltningen av utmarksressursene i Finnmark "har store likhetstrekk med en bygdeallmenning" (Ot. prp. nr. 3 for 2002-2003 s. 103-104).

Allmenningsrett

En fellesbetegnelse på rettigheter som gjelder i en allmenning.

Hvilke områder som er allmenninger, hvem som har rettigheter der, hvilke bruksrettigheter de har og rettighetenes nærmere innhold, vil bero på den bruken som fra gammelt av har funnet sted i allmenningsområdet. Innholdet i allmenningsretten er ikke statisk, men vil utvikles og endres i samsvar med tiden og forholdene for øvrig. Det er derfor vanskelig å gi en generell definisjon av allmenningsretten, fordi den i ulike områder vil kunne gjelde ulike rettigheter og tilligge ulike grupper av rettighetshavere.

Tradisjonelt kjennetegnes allmenningsretten ved at det til gårdsbrukene i et avgrenset geografisk område (bygdelag) ligger bruksrettigheter til blant annet beite, hogst og setring. Gårdsbrukene vil i dette området som regel også ha rettigheter til jakt, fangst og fiske, men retten til disse bruksmåtene ligger i dag til en videre krets av befolkningen.

Et annet særtrekk ved allmenningsretten er at verken enkeltpersoner eller bygdefolket i fellesskap ble ansett å være eiere av allmenningene. På 1600-tallet ble den rådende oppfatningen at Kongen eide grunnen i allmenningene, men at bruksrettighetene lå til bygdefolket i fellesskap. På slutten av 1600-tallet ble en del av "Kongens allmenninger" solgt til private, med fast forbehold om at de bruksrettighetene bygdefolket hadde fra gammelt av skulle respekteres. De allmenningene som ble solgt, betegnes i dag som bygdeallmenninger, mens de allmenningene som forble i Kongens (statens) eie, betegnes som statsallmenninger.

Bruksrett

Begrenset rett til å bruke en ting, for eksempel en fast eiendom, selv om man ikke eier den. 

Den som har bruksrett til et grunnstykke som andre eier, har rett til å bruke dette til bestemte formål eller på en bestemt måte. Bruksretten er begrenset som følge av at andre eier grunnen, og må på samme måte som eiendomsretten utnyttes innenfor lovgivningens alminnelige rammer.

Det må skilles mellom eksklusiv bruksrett og rett til bruk som deles med grunneier og/eller andre rettighetshavere. Eksklusiv bruksrett gir enerett til en bestemt bruk, for eksempel enerett til fiske i et vann. Eneretten kan gjelde for bare én person eller en gruppe. Er fiskeretten i vannet ikke-eksklusiv, kan også grunneieren og andre fiskeberettigede fiske der.

Det må også skilles mellom allmenne (totale) og spesielle (partielle) bruksretter.  Allmenne bruksretter gir ofte innehaveren rett til å utnytte eiendommen på samme måte som en eier, og vil ofte ha grunnlag i en avtale, for eksempel en forpaktnings- eller festekontrakt. De spesielle bruksrettighetene gjelder bestemte former for bruk, for eksempel beite, vedhogst eller multeplukking, og vil som regel ha et selvstendig rettsgrunnlag i hevd eller alders tids bruk.

Bygdelag

Bygdelag er en betegnelse som har sitt grunnlag i de gamle norske lovene fra 1200-tallet og tidligere. Uttrykket kan både være en betegnelse på de som bor i en bygd som har rettigheter i den nærliggende utmarka, og en betegnelse på det området rettighetene gjelder. Det må ikke forveksles med "bygdelag" som betegnelse på en bygdeforening.

Bygdelagsrett

En rett som tilfaller alle bor i en bygd, uavhengig av om de er medlem av en eventuell bygdeforening. En bygdelagsrett er et typisk eksempel på en kollektiv rett.

Eiendomsrett

Eierens rett til å bruke og utnytte sin eiendom, for eksempel et utmarksareal.

Eieren av et utmarksareal kan råde over dette faktisk og juridisk. Faktisk rådighet gir rett til å bruke arealet, for eksempel ha dyr på beite eller drive jakt og fiske der, og til å hindre andres bruk av eiendommen. Juridisk rådighet gir blant annet rett til å selge arealet til andre, og til å leie bort hele eller deler av ressursnyttelsen der for en kortere eller lengre periode. 

Grunneierretten er ikke ubegrenset. Dersom andre har bruksrettigheter på eiendommen, for eksempel beiterett, må eieren respektere dette og ikke hindre at disse utnytter bruksretten. Selges eiendommen til andre, vil de bruksrettighetene som er etablert på eiendommen bestå.

Grunneierretten er også underlagt ulike lovfestede rammer. For eksempel må også grunneierens jakt og fiske foregå innenfor lovregulerte jakt- og fisketider. Dersom grunneieren ønsker å foreta utbygginger av et visst omfang, må det søkes om tillatelse hos plan- og bygningsmyndighetene og eventuelt også hos andre relevante myndigheter.

Festnede rettsforhold

Læren om festnedede rettsforhold innebærer at dersom en faktisk tilstand vedvarer tilstrekkelig lenge og blir akseptert av størsteparten av befolkningen i et område, kan den faktiske tilstanden festne seg som gjeldende rett.

Høyesterett har ved noen anledninger anvendt "festende rettsforhold" eller "festnet bruk" som et alternativt rettsgrunnlag til alders tids bruk, og vilkårene er langt på veg sammenfallende.

Festede rettsforhold har imidlertid i første rekke vært anvendt som rettsgrunnlag i tilfeller der Høyesterett ikke bare har lagt vekt på faktisk utøvd bruk, men også på lover, forskrifter og administrativ praksis. Derfor er det særlig i saker der statens langvarige rådighetsutøvelse og rettslige disposisjoner har medført at en antatt opprinnelig rettstilstand har endret seg, at Høyesterett har vist til festnede rettsforhold. Når det er spørsmål om privatpersoner eller grupper av privatpersoner har ervervet rettigheter, har det derimot som regel vært vist til alders tids bruk.

Et eksempel på at Høyesterett har anvendt festende rettsforhold som rettsgrunnlag er da statens eiendomsrett til statsallmenningene ble fastslått i 1963, i den såkalte Vinstra-dommen.

Hevd

Den som har brukt et område i over 20 år i sammenheng og trodd at man eide dette, kan gjennom reglene om hevd bli eier av området. Den som har brukt et område i minst 20 eller 50 år, i den tro at man hadde bruksrett kan hevde bruksrett. Hevdstiden er 20 år dersom bruken vises ved en fast installasjon, og ellers 50 år.

Hevd av eiendomsrett til et område krever at

- Området har vært brukt i minst 20 år i sammenheng.

- Bruken må tilsvare en eiers vanlige bruk. Har området gode beite-, skog-, og viltressurser må som utgangspunkt alle disse ressursene ha vært utnyttet i et visst omfang. Har det i et slikt område bare vært drevet beitebruk, vil beitebruken ikke gi grunnlag for hevd av eiendomsrett, men den kan gi grunnlag for hevd av beiterett.

- Bruken må ha vært utøvd i aktsom god tro. Brukeren må ikke ha visst, eller burde ha visst at området var eid av andre, for eksempel naboen eller staten. 

For å erverve bruksrettigheter til området ved hevd må det

- Ha vært utøvd bruk i minst 20 eller minst 50 år i sammenheng. Om det kreves 20 eller 50 års brukstid, avhenger av hvor synlig bruken har vært for omgivelsene.

- Ha vært utøvd bruk på samme måte som den bruken en bruksberettiget ville ha utøvd, for eksempel fisket i samme omfang som en fiskerettshaver. 

- Bruken må ha forgått i aktsom god tro, det vil si i den tro at brukeren hadde rett til bruken.

Hevdsreglene er i dag lovfestet i hevdslova.

Individuelle rettigheter

Rettigheter som ligger til én person, et hushold eller en familie.

En individuell rett ligger den den personen som har retten og kan som utgangspunktet fullt ut disponeres av vedkommende, men disponeringen må skje innenfor lovgivningens rammer. For eksempel må også innehaveren av en individuell eiendomsrett forholde seg til plan- og bygningsloven når han eller hun ønsker å utvide bygningsmassen på eiendommen.

Kollektive rettigheter

Rettigheter som ligger til en gruppe, for eksempel en reindriftssiida eller befolkningen i en bygd eller grend. Kollektive rettigheter kan også ligge til større grupper, for eksempel kommunens eller fylkets innbyggere.  

En annen betegnelse på en kollektiv rettighet er "grupperett". Det som kjennetegner en slik rett er at den ligger til gruppen som sådan, og at enkeltpersoner bare kan utnytte retten så lenge de tilhører den gruppen som har retten. En rett som ligger til et bygdesamfunn kan utnyttes av de som har fast bopel i eller som ellers sogner til den bygda retten ligger til. De som flytter herfra vil ikke lenger ha andel i retten, mens de som flytter dit vil få det fra den dagen flyttingen skjer.

Når retten har et særlig grunnlag er det opp til rettighetshaverne selv hvordan de organiserer seg. For eksempel ligger disponeringen av den kollektive eiendomsretten som Høyesterett i 2001 slo fast at var etablert i Svartskogen i Troms til områdets fastboende befolkning. I andre tilfeller kan disponeringen av de kollektive rettighetene i større grad være lovregulert. Allmenningslovgivningen setter for eksempel nærmere rammer både for valg av styringsorganer og for disponeringen av allmenningsretten.

Rettsoppfatning

Oppfatning av hva som er gjeldende rett. En lokal rettsoppfatning er hva befolkningen i et område anser som riktig og rettferdig ut fra forholdene i området, og derfor retter seg etter.

Et eksempel på en rettsoppfatning kan være at nærhet til ressursene gir forrang, for eksempel at de som bor ved eller i nærheten av et fiskevann har fortrinnsrett til fisket i vannet.  Det er viktig å skille mellom rettsoppfatninger i betydningen av oppfatninger om hva som er gjeldende rett, og oppfatning om hva som bør være gjeldende rett.

Sedvane

En bruk eller praksis som noen, for eksempel befolkningen i et lokalsamfunn eller en gruppe næringsutøvere, følger fordi de føler seg forpliktet til det eller føler det er riktig.  

En samisk sedvane kjennetegnes ved at den er en del av samisk kultur eller samfunnsliv. En lokal sedvane har sitt utspring i et lokalmiljø, for eksempel et bygdesamfunn.

Sedvanerett

Ulovfestede rettsregler som dannes ved at sedvaner følges over så lang tid at de etter hvert blir oppfattet som rettslig forpliktende.

Når en sedvane går over til å bli sedvanerett, avhenger av hvor gammel sedvanen er, hvor konsekvent den har blitt fulgt, og om den har blitt oppfattet som en rettsregel.

Lokal sedvanerett er sedvanerett som har oppstått innenfor et bestemt område, f.eks. i en bygd. 

Lokal sedvanerett kan gi grunnlag for at det etableres beiterett og andre bruksrettigheter på andres eiendom, på samme måte som reglene om hevd og alders tids bruk. For at lokal sedvanerett skal gi grunnlag for rettigheter kreves det fast bruk gjennom lang tid, og bruken må ha skjedd ut fra en oppfatning om at bruken følger en lokal rettsregel.

Lokal sedvanerett kan derfor minne om alders tids bruk, men har mer preg av en generell rettsregel som gjelder i et geografisk område uavhengig av grunneierforholdene. Rettigheter som har grunnlag i alders tids bruk er som regel knyttet til personer eller grupper som har utøvd rettsstiftende bruk knyttet til én eller flere bestemte eiendommer. Forskjellen innebærer at rettigheter som har et sedvanerettslig grunnlag ofte også kan påberopes av personer som ikke selv har direkte tilknytning til den gruppen eller de personene som i sin tid etablerte retten.

Selvstendig rettsgrunnlag

En rettighet som har et selvstendig grunnlag gjelder ved siden av og uavhengig av loven. Rettigheten vil bestå også om de lovene som regulerer den, skulle bli endret eller opphevet.

For eksempel har retten til reindrift der det har vært drevet reindrift fra gammelt av et selvstendig rettsgrunnlag basert på alders tids bruk ved siden av reindriftsloven. Et annet eksempel på rettigheter med et selvstendig rettsgrunnlag i alders tids bruk er allmenningsrettighetene i Sør-Norge. Finnmarkskommisjonen har i de feltene den hittil har utredet, konkludert med at de rettighetene som er regulert i Finnmarksloven §§ 22 og 23 til blant annet beite, vedhogst, multeplukking og jakt, fangst og fiske har et selvstendig rettsgrunnlag.

Rettigheter med et selvstendig rettsgrunnlag ved siden av loven kan i innhold være sammenfallende med de rettighetene som er lovfestet. De kan også være mer omfattende enn de lovfestede rettighetene. Slike rettigheter betegnes ofte som en særlig rett eller en særrett.

Særlig rett

En særlig rett (særrett) er betegnelsen på en rettighet som i innhold og omfang går ut over de rettighetene som generelt gjelder i et område, for eksempel en allmenning.

I områder hvor befolkningen har visse generelle rettigheter med et selvstendig rettsgrunnlag, for eksempel på grunnlag av gammel – og senere lovfestet – sedvanerett eller alders tids bruk, kan det være etablert rettigheter som i innhold er mer omfattende enn de generelle rettighetene.

Slike særlige rettigheter kan på samme måte som de generelle rettighetene i området, ha hjemmel for eksempel i hevd eller alders tids bruk. I allmenningene i Sør-Norge betegnes særrettigheter av denne typen ofte som "private særrettigheter". Finnmarkslovens § 21 andre ledd tar høyde for at det også i Finnmark kan foreligge slike rettigheter.

For at det skal være etablert en særrett i et område hvor befolkningen allerede har rettigheter til en bestemt bruk, må rettighetshaverne ha utøvd en bruk som i innhold og omfang går klart ut over det som har kunnet skje i kraft av den alminnelige retten. Er det etablert en særrett, vil den ikke være omfattet av det alminnelige systemet for rettighetsforvaltning i området.

Særrettigheter i allmenningene i Sør-Norge er derfor ikke forvaltet av de lokale fjellstyrene og allmenningsstyrene, men av rettighetshaverne selv innenfor lovens rammer. På samme måte vil lokale særrettigheter i Finnmark som går ut over de rettighetene som er regulert i finnmarksloven, ikke være underlagt Finnmarkseiendommens forvaltning, men ligge til de som har særretten. 

I de tilfellene der de lokale rettighetene i Finnmark ikke går ut over Finnmarkslovens rammer, vil rettighetene derimot – inntil Finnmarksloven eventuelt endres - være forvaltet av Finnmarkseiendommen i samsvar med reglene i Finnmarkslovens kapittel 3.

Tålt bruk  

Tålt bruk innebærer at grunneieren tillater eller tolererer at eiendommen blir brukt, men uten at brukeren har noen egentlig rett til bruken. Et typisk eksempel på tålt bruk er at en grunneier tillater at naboen driver hogst eller fiske på sin eiendom.

Kjennetegnet på tålt bruk, i motsetning til bruk som bygger på en rettighet, er at tillatelsen når som helst kan trekkes tilbake. Tillatelsen kan være stilltiende (underforstått) eller være gitt skriftlig eller muntlig. Tålt bruk vil som utgangspunkt ikke gi grunnlag for å etablere rettigheter.

Bruk som opprinnelig var tålt kan gi imidlertid utvikle seg til å bli en rettighet, for eksempel dersom bruken i omfang går ut over det tillatelsen gjaldt, eller dersom bruken har pågått i så lang tid at den "kan ha festnet seg til en rettighet" (Rt. 1983 s. 569, se på s. 583).