Mandat

Finnmarkskommisjonens oppgave er å kartlegge eksisterende bruks- og eierrettigheter som folk i Finnmark har ervervet på grunnlag av langvarig bruk. Kartleggingen skal skje på grunnlag av gjeldende nasjonal rett og er begrenset til den grunn som Finnmarkseiendommen (FeFo) overtok ved finnmarkslovens ikrafttredelse 1. juli 2006. Fra 2013 skal kommisjonen også utrede krav om kollektive eller individuelle rettigheter til fiskeplasser i sjø- og fjordområder i Finnmark dersom noen med rettslig interesse i en slik avklaring krever det.

Finnmarkskommisjonen skal kartlegge omfanget av og innholdet i enkeltpersoners og gruppers eksisterende rettigheter på Finnmarkseiendommens grunn. Kommisjonens oppgave er å avklare i hvilket omfang det med grunnlag i langvarig bruk (hevd, alders tids bruk, lokal sedvanerett) er ervervet rettigheter til denne grunnen som ikke tidligere har oppnådd rettslig anerkjennelse. Den skal derimot ikke tildele nye rettigheter til noen.

Kartleggingen skal skje på grunnlag av ”gjeldende nasjonal rett.” I dette ligger det at kommisjonen skal bygge på alminnelige tingsrettslige prinsipper for rettserverv ved langvarig bruk slik disse er utviklet av Høyesterett, og hvor også samiske og lokale sedvaner og rettsoppfatninger er relevante rettskilder.

Folkerettslige kilder kan ha betydning i den grad de omfattes av prinsippet om at norsk rett presumeres å samsvare med folkeretten, men vil som hovedregel ikke gi selvstendig grunnlag for anerkjennelse av rettigheter.

De praktisk viktigste ervervsgrunnlagene ved langvarig bruk er alders tids bruk og hevd. Begge ervervsgrunnlagene stiller krav om at bruken må ha pågått i lang tid, ha hatt et visst omfang, og ha vært utøvd i den tro at bruken har vært berettiget.

Er vilkårene oppfylt, vil brukeren erverve en rett som tilsvarer den utøvde bruken. Den viktigste forskjellen mellom de to ervervsgrunnlagene er at alders tids bruk krever atskillig lengre bruksutøvelse enn hevd. Derimot vil det ved alders tids bruk bli stilt mindre strenge krav til brukens omfang, og kanskje særlig til dens intensitet.

Finnmarkskommisjonen er et virkemiddel for å oppfylle Norges forpliktelser etter ILO konvensjon nr. 169 artikkel 14 om kartlegging av ufolks landrettigheter. Kommisjonens kartlegging skal imidlertid være etnisk nøytral. Kartleggingen vil derfor omfatte rettigheter som er opparbeidet av etniske nordmenn, kvener og andre grupper, på lik linje med rettigheter som er opparbeidet av samer. Det avgjørende for om rettigheter vil bli anerkjent, vil med andre ord være den bruken som er utøvd – ikke brukernes etniske bakgrunn og tilhørighet.

Det er vanskelig å forutsi hva som kan bli resultatet av rettighetskartleggingen. Ved lovvedtaket antok et bredt flertall i Stortingets justiskomité at kartleggingen i all hovedsak ville lede til anerkjennelse av kollektive rettigheter av ulike slag, for eksempel begrensete bruksrettigheter til hogst eller beite. Derimot ble det ansett lite sannsynlig at det ville være grunnlag for anerkjennelse av individuelle eierrettigheter i nevneverdig omfang.

Kommisjonen skal ikke dele ut nye rettigheter, men kartlegge eksisterende rettigheter. For at noen skal få anerkjent eierrettigheter til et område må de ha utøvd langvarig bruk og bruken må ha hatt et eksklusivt preg i hele bruksperioden. Er disse vilkårene er oppfylt, vil anerkjennelsen dermed ikke endre den faktiske stillingen i området, men bare de formelle eierforholdene.

Bruksrettigheter som anerkjennes vil på samme måte som anerkjennelse av eierrettigheter, måtte ha grunnlag i en faktisk utøvd bruk. Anerkjennelse av bruksrettigheter vil ikke endre eierforholdene i området.

Eksterne linker
• ILO konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater  (Norsk)
• Convention concerning Indigenous and Tribal Peoples in Independent Countries (Engelsk)
• Justiskomiteens merknader i Innst. O. nr. 80 (2004-2005)