Bruks- og eierrettigheter

Finnmarkskommisjonen skal kartlegge eksisterende bruks- og eierrettigheter til grunn og naturressurser på Finnmarkseiendommens grunn. Det vil si at kommisjonen skal avklare omfanget av og innholdet i de rettighetene som folk i Finnmark kan ha ervervet på denne grunnen gjennom langvarig bruk av utmarksressursene.

Finnmarkskommisjonen skal utrede bruks- og eierrettigheter til den grunnen som Finnmarkseiendommen overtok fra Statskog SF 1. juli 2006. Siktemålet er å avklare omfanget av og innholdet i de rettighetene som folk i Finnmark kan ha ervervet på denne grunnen med grunnlag i hevd, alders tids bruk, eller på annet rettsgrunnlag, for eksempel lokal sedvanerett.

Kommisjonen vil måtte treffe sine konklusjoner på grunnlag av en konkret vurdering av den bruken som har foregått i et område. I denne vurderingen vil kommisjonen måtte se hen til brukens varighet og innhold, herunder om bruken har hatt et eksklusivt eller intensivt preg, og om brukerne har hatt rimelig grunn til å tro at deres bruk har vært rettmessig.

I tilfeller hvor det er spørsmål om å anerkjenne bruks- eller eierrettigheter til bestemte områder vil kommisjonen som regel måtte ta stilling til krav fra grupper eller personer som mener å ha ervervet slike rettigheter med grunnlag i for eksempel hevd eller alders tids bruk.

Kommisjonen skal imidlertid kartlegge rettighetsforholdene uavhengig av fremsatte krav. Det kan derfor også være aktuelt at den vurderer om det innenfor de ulike utredningsfeltene kan ha vært utøvd en bruk som har gitt opphav til mer generelle rettsdannelser, for eksempel om det er etablert beiterettigheter for bufe på sedvanerettslig grunnlag.

Under kartleggingen vil kommisjonen i første rekke måtte se hen til den bruken som har vært utøvd i et område. Som ledd i kartleggingen kan det imidlertid også tenkes at kommisjonen vil måtte vurdere ulike rettighetsforhold som har sitt utspring i kontrakt. Det kan for eksempel være aktuelt å vurdere om en bruk som opprinnelig har hatt sitt grunnlag i en avtale mellom staten og lokale bruksutøvere, etter hvert har fått et omfang og et innhold som har gitt grunnlag for rettsdannelser ut over det som følger av det opprinnelige kontraktsforholdet.

Kommisjonen kan unnlate å behandle rettighetsspørsmål som den finner åpenbart uegnet for utredning. Den kan dermed avvise spørsmål som har helt perifer betydning for formålet med kartleggingsprosessen. Slike spørsmål kan imidlertid behandles av de vanlige domstolene.

Som eksempler på spørsmål som normalt vil ligge utenfor hva det vil være naturlig at kommisjonen tar til behandling, kan nevnes spørsmål om forståelsen av nylig inngåtte leiekontrakter eller salgsavtaler. Mens det vil ligge til kommisjonen å ta stilling til om det gjennom langvarig bruk er ervervet eiendomsrett til et småbruk, vil den heller ikke gå inn i eventuelle tvister mellom arvingene om hvem som skal ha rett til å overta småbruket.

Finnmarkskommisjonens mandat ble endret med virkning fra 1. januar 2013, slik at kommisjonen også skal behandle rettigheter til fiskeplasser i sjø- og fjordområder i Finnmark dersom noen med rettslig interesse i en avklaring krever det. Når kommisjonen lyser ut nye felt vil det bli kunngjort om sjø- og fjordområder inngår i feltet.

Spørsmål som gjelder reindriftsutøverens rettigheter i forhold til andre, skal kommisjonen behandle på vanlig måte. Det kan for eksempel være aktuelt å vurdere om et reinbeitedistrikt har utøvd en bruk som gir grunnlag for anerkjennelse av rettigheter på Finnmarkseiendommens grunn som går ut over det som er regulert i reindriftsloven.

Interne rettsspørsmål innen reindriften skal kommisjonen derimot bare kartlegge dersom dette kreves av noen som har ”rettslig interesse”, det vil si en rimelig grunn til å få avklart spørsmålet. Som eksempler på slike interne rettsspørsmål som kommisjonen ikke skal kartlegge av eget tiltak, kan nevnes spørsmål om avgrensning av beitearealer innenfor ett og samme reinbeitedistrikt. Denne presiseringen følger av § 5 i forskriften om Finnmarkskommisjonen.

Etter forskriftens § 6 skal kommisjonen heller ikke kartlegge rettigheter til fisket i Tana- og Neidenvassdragene. Dette følger også av at finnmarksloven avgrenser kommisjonens geografiske mandatområde til den grunnen som Finnmarkseiendommen overtok 1. juli 2006. Dessuten er det nylig oppnevnt et utvalg som skal utrede nærmere hvordan en lokal, rettighetsbasert forvaltningsordning for Tanavassdraget skal utformes.