Rettserverv ved langvarig bruk

Hevd og alders tids bruk åpner for at den som har brukt et utmarksområde i tilstrekkelig lang tid, kan erverve bruks- eller rettigheter til området. For at noen skal få anerkjent et rettserverv på grunnlag av langvarig bruk, må en del nærmere vilkår være oppfylt.

Finnmarkskommisjonens rettighets-kartlegging skal skje på grunnlag av gjeldende rett, slik denne er utviklet gjennom Høyesteretts praksis. Etter gjeldende rett er i dag hevd og alders
tids
bruk de praktisk vanligste ervervs-grunnlagene med basis i langvarig bruk.

Både hevd og alders tids bruk har en lang historie i norsk rett. Begge ervervs-grunnlagene er begrunnet i et synspunkt om at dersom en opprinnelig rettsstridig tilstand har bestått lenge nok, bør den anerkjennes som gjeldende rett dersom den som har utøvd bruken ikke er å bebreide og den egentlig berettigede har forholdt seg passiv i den perioden bruken har pågått.

Vilkårene for rettserverv ved hevd har sitt utspring i langvarig rettspraksis, men er i dag lovregulert i Lov om hevd 9. desember 1966 nr. 1. Så vel kollektive enheter som enkeltpersoner kan ved hevd erverve eiendomsrett til en fast eiendom, for eksempel et utmarksområde.

Det fremgår av lovens §§ 2 til 6 at bruken må ha pågått i minst 20 år uten avbrudd av betydning, og at brukeren ikke på noe tidspunkt har forstått eller burde ha forstått at bruken var uberettiget. Det er også et vilkår at bruken må ha vært i strid med den egentlige eierens rett slik at denne har hatt en oppfordring til å gripe inn mot bruken. Dette siste innebærer blant annet at den som har lånt eller leiet en eiendom i 20 år, ikke vil hevde eiendomsrett.

Videre må bruksutøveren i hele hevdsperioden ha utøvd en rådighet over eiendommen som tilsvarer den rådigheten som en eier har. I dette ligger det at bruken må ha hatt en viss eksklusivitet, intensitet og kontinuitet. Hva som kreves vil variere fra sak til sak. Ved hevd av eiendomsrett til et utmarksområde, må brukeren som utgangspunkt ha utøvd en bruk som kan sammenliknes med en grunneiers naturlige bruk av det aktuelle området.

Er den naturlige bruken av området å utnytte dette ved hogst, bufebeite og jakt og fiske, vil brukeren for å hevde eiendomsrett til området som hovedregel måtte ha utøvd alle disse bruksmåtene. Har brukeren derimot bare drevet hogst i området, vil hevd av eiendomsrett være lite aktuelt. Derimot kan brukeren i en slik situasjon ha hevdet en hogstrett.

Har flere personer utøvd hevdsbruk etter hverandre og rettsovergangen mellom dem er lovlig, typisk ved salg eller arv, vil den siste brukeren få godskrevet forgjengernes hevdsbruk. Imidlertid må både den som startet hevdsbruken og dennes rettsetterfølger eller rettsetterfølgere oppfylle hevdsvilkårene i hele den perioden de har utøvd hevdsbruk.

Ved hevd av bruksrettigheter stilles samme type krav som ved hevd av eiendomsrett, jf. hevdsloven §§ 7 og 8. Det kreves imidlertid ikke en like mangeartet bruk som ved hevd av eiendomsrett. For å hevde for eksempel en fiskerett, er det ikke nødvendig å ha brukt området som en eier, men tilstrekkelig å ha brukt det som en fiskerettshaver. Med mindre det er tale om en eksklusiv bruksrett, stilles det heller ikke de samme kravene til eksklusiv bruk.

Hevdstiden ved bruksrettshevd er som hovedregel 50 år. Har bruken vist seg ved en fast innretning, for eksempel en jakthytte eller andre faste installasjoner som er egnet til å gi et signal om at det foregår en bestemt type bruk, er imidlertid hevdstiden 20 år.

Også befolkningen i ei bygd eller grend kan hevde bruksrettigheter, jf. hevdsloven § 8 annet ledd. Hevdstiden er 50 år, enten bruken vises av en fast innretning eller ikke. Det kreves ikke at alle innenfor den hevdende kretsen har ansett seg berettiget til bruken og har deltatt i denne. Det er tilstrekkelig at dette gjelder for de fleste som tilhører den aktuelle personkretsen.

Alders tids bruk er en alternativ måte å erverve bruks- eller eiendomsrettigheter på gjennom langvarig bruk. Mens vilkårene for rettighetserverv ved hevd i dag er lovregulert, er dette ikke tilfellet for vilkårene for rettighetserverv ved alders tids bruk. Disse vilkårene er heller ikke i like stor grad som vilkårene for rettighetserverv ved hevd, konkretisert gjennom rettspraksis.

Vilkårene for å erverve rettigheter til utmarksområder ved alders tids bruk er dermed ikke like entydige som hevdsvilkårene, men de er av samme type. Også ved alders tids bruk må det ha foregått en bruk i strid med rette eiers posisjon og som har hatt et omfang som har gitt rette eier en foranledning til å gripe inn. Videre må bruken ha pågått i lang tid, og ha vært utøvd i den tro at bruken har grunnlag i en underliggende rettighet. Er vilkårene oppfylt, vil brukeren på samme måte som ved hevd, ha ervervet en rettighet som motsvarer den utøvde bruken.

Den viktigste forskjellen er at alders tids bruk krever en betydelig lengre bruksutøvelse enn hevd, henimot 100 år. Derimot stilles det mindre strenge krav til brukens eksklusivitet, intensitet og kontinuitet. Det vil også i større grad enn ved hevd bli sett hen andre momenter, herunder hvor nødvendig bruken er for den eller de som mener å ha ervervet rettigheter med grunnlag i alders tids bruk, og hvor tyngende bruken er for den opprinnelige eieren.

Det finnes således ingen faste kriterier for vurderingen av om de ulike vilkårene er oppfylt. Har bruken vært mer markert vil det kunne slakkes noe på kravene til tiden, og motsatt vil tidskravet bli skjerpet i tilfeller hvor bruken har vært lite intensiv eller hvor det har vært brudd i kontinuiteten. Den lange tiden som kreves innebærer for øvrig at de som erverver rettigheter med grunnlag i alders tids bruk, normalt vil avlede rettighetene fra sine rettsforgjengere.

Rettighetserverv ved alders tids bruk har de siste årene fått fornyet aktualitet ved Høyesteretts avgjørelser i Rt. 2001 s. 769 (Selbu-dommen) og Rt. 2001. s. 1229 (Svartskog-dommen).

Den førstnevnte avgjørelsen gjelder erverv av rett til samisk reindrift på privat utmarksgrunn i Sør Trøndelag. Den andre gjelder et tilfelle hvor et bygdelag med overveiende samisk befolkning fikk anerkjent erverv av en kollektiv eiendomsrett til et utmarksområde i Kåfjord kommune i Troms. Inntil domsavsigelsen var det aktuelle området antatt eid av Statskog SF.
Sistnevnte avgjørelse er det eneste kjente eksemplet på at norske domstoler har konkludert med at det er ervervet en kollektiv eiendomsrett for befolkningen i ei bygd til et utmarksområde med grunnlag i alders tids bruk. Anerkjennelse av erverv av kollektive bruksrettigheter ved bruk i alders tid, har derimot ikke vært en uvanlig foreteelse.

Bruksrettigheter til utmarksområder kan også erverves med grunnlag i lokal sedvanerett og liknende former for ulovfestede generelle rettsdannelser. Dette ervervsgrunnlaget glir i praksis delvis over i alders tids bruk, blant annet ved at forutsetningen for at en lokal sedvanerettsdannelse skal oppstå er at bruken har vært utøvd i den tro at den er et utslag av en underliggende rettighet, og at bruken har pågått i lang tid og med en viss fasthet.

Som eksempler på mulige generelle rettsdannelser med grunnlag i lokal sedvanerett kan nevnes rett til bufebeite for den jordbrukende befolkningen i et område, og særskilte rettigheter til bestemte måter å utnytte lokale fiske- og viltressurser på.

Eksterne linker:
• Lov om hevd 9. desember 1966 nr. 1
• Les mer om hevd og alders tids bruk her [NOU 2007: 13 punkt 8.3 (s. 299-316).]